Henrik Ibsens skrifter

Opplevde 1834 under studietiden en religiøs krise. Disputerte 1841 for magistergraden på avhandlingen Om Begrebet Ironi, der en tysk-romantisk negativ ironi blir stilt overfor en positiv poetisk holdning, der mennesket er seg selv klart og gjennomsiktig i sin absolute og evige Gyldighed. 1840 inngikk og brøt han en forlovelse, en konflikt som gav opphav til en serie verker de følgende år, bl.a. diktverkene Enten-Eller (1843) og Stadier paa Livets Vej (1845). Bladet Corsarens satiriske kampanje våren 1844 utløste en ny produktiv periode med en strengere kristelig tone. 1846 angrep han bl.a. grundtvigianerne i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler, og hevdet at kristendommen ikke har bruk for objektive beviser. 1854–55 gikk han til angrep på den offisielle kirke-religiøsitet, bl.a. i tidsskriftet Øieblikket, og hevdet at Christendommen er slet ikke til. Med kravet om redelighet – overalt hvor der er Redelighed, kan jeg gaa med – fikk oppgjøret på samme tid en almen appell (DBL). Ibsen kan ha lest Kierkegaard alt i Grimstad, i Henning Thues lesebok eller ved å låne fra Georgiana Crawfurds boksamling (Due 1909, 38; M. Meyer 1971, 33). Det er omstridt hvor godt han kjente Kierkegaards forfatterskap.