Henrik Ibsens skrifter

Etter tiden som apotekermedhjelper og student var Ibsens yrkesliv i Norge (1851–64) knyttet til teateret, og en rekke av tekstene i dette bindet dreier seg om teater og teaterspørsmål. Teateret var landets eneste utbygde litterære institusjon ved midten av århundret og en sentral faktor i tidens borgerlige offentlighet. I perioden 1851–64 var teaterforholdene preget av kampen for og striden rundt etableringen av en norsk teatertradisjon, det vil si bruk av norske skuespillere, norsk språk og norsk dramatikk (jf. Erbe 1980).

Fra slutten av 1700-tallet og frem til 1830-årene var den fremste ramme rundt teaterinteressen i Norge på den ene side den amatørvirksomhet som ble utfoldet innenfor de forskjellige dramatiske selskaper, og på den annen side de omreisende teatertruppene. Den første som gjorde forsøk på å etablere et fast, profesjonelt, offentlig norsk teater, var svensken Johan Peter Strömberg, første gang i 1810 og deretter i en nyreist teaterbygning som ble åpnet i 1827. Han ble møtt med skepsis, fikk økonomiske problemer og måtte snart gi opp. Strömberg var uheldig i sine velmente forsøk på å bruke norsk språk og norske skuespillere, og det ble snart engasjert danske aktører. Den oppfatning festet seg at norsk tale, herunder også overklassens talespråk, ikke egnet seg som scenespråk, og dermed ble norsk teater underlagt danskspråklig hegemoni i en generasjon.

Fra 1828 ble Strömbergs bygning leid ut og fikk navnet Christiania offentlige Theater. Bygningen brant midt under en forestilling 5. november 1835. En ny bygning ble reist på Bankplassen, der Christiania Theater fikk sitt tilhold fra 4. oktober 1837. Mot slutten av århundret ble bygningen revet for å gi plass til Norges Banks nybygg, mens teatervirksomheten gikk over til Nationaltheatret, som åpnet høsten 1899. Christiania Theater var lenge landets eneste faste scene, og en lov i 1847 gjorde det nesten umulig for fremmede skuespillere og teaterselskaper å opptre i landets hovedstad. Den aller første oppsetning av et Ibsen-skuespill fant sted på Christiania Theater, da Kjæmpehøien fikk urpremiere der 26. september 1850.

Allerede Henrik Wergeland hadde opponert mot at hovedstadsteateret ble drevet i dansk regi og med dansk som scenespråk. Ønsket om å opprette en nasjonal scene ble først en realitet i Bergen. Der stilte byens berømte fiolinvirtuos Ole Bull seg i spissen for Det norske Theater, som ble åpnet 2. januar 1850 og var i virksomhet til 1863. Teateret fikk først og fremst betydning ved å vise at norske skuespillere kunne være fullt på høyde med danske, og flere av teaterets krefter, som Johannes og Louise Brun, Lucie Wolf o.a., skulle komme til å bli blant landets fremste. Grunnlaget ble også lagt for at norsk i en avslepen bergensk variant kom til å bli oppfattet som spesielt velegnet for teaterscenen. Den 6. november 1851 vedtok styret for Det norske Theater å ansette student Henrik Ibsen til å assistere teateret som dramatisk forfatter. Året etter ble han instruktør. Ibsen fikk ansvaret for sceneprøver, han laget detaljerte utkast til bevegelsesmønstre, dekorasjoner og kostymer, førte regnskaper og skrev prologer til andres stykker, samtidig som han hvert år skrev et nytt stykke til teaterets stiftelsesdag 2. januar (med unntak av i 1854 da han satte opp en revidert versjon av Kjæmpehøien). Ibsen var ansatt som sceneinstruktør og forfatter ved Det norske Theater i Bergen fra 1852 til 1857. I denne perioden viste teateret 122 forskjellige stykker, hvorav 54 var danske, 52 franske og 16 norske. I en vurdering av norskheten i repertoaret må det tas i betraktning at utvalget av velegnede norske stykker var meget begrenset (jf. Teaterrepertoar nedenfor).

Da Ibsen sluttet i 1857 for å overta en tilsvarende stilling i Kristiania, ble han etterfulgt av Bjørnstjerne Bjørnson. Bjørnsons opphold i Bergen strakte seg fra november 1857 til sommeren 1859, da han vendte tilbake til Kristiania som politisk redaktør av avisen Aftenbladet.

Etableringen av en norsk scene i Bergen ble snart fulgt opp i Kristiania. Norsk scenespråk ble fokusert både i avisinnlegg og i forbindelse med oppførelser, som for eksempel premieren på Henrik Anker Bjerregaards Fjeldeventyret ved Christiania Theater 9. april 1850 (T. Berg 1977, 18–19). En av dem som sterkt hadde tilskyndet opprettelsen av et norskspråklig teater i hovedstaden, var professor M.J. Monrad. Både Monrad og språkmannen Knud Knudsen arbeidet for en normert norsk sceneuttale. I januar 1851 publiserte Monrad tre artikler i Den norske Rigstidende under tittelen «Om norsk Udtale», tilegnet norske skuespillerinner (Monrad 1851). I en artikkel i Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur i 1854 skrev han også at man burde opprette en nasjonal scene som kunne anskueliggjøre nåtidens seder og folkets historie slik at dette ble hele folkets eiendom.

Den norske dramatiske Skoles Theater ble i 1852 etablert som en teaterskole med ansatte skuespillere. Den holdt sin premiereforestilling 11. oktober 1852. Dette teateret hadde tilhold i Møllergaten og kalte seg fra 1854/55 Kristiania Norske Theater. Da Ibsen i 1857 overtok som artistisk direktør her, ble repertoaret utvidet, og billettinntektene økte.

Christiania Theater var på flere måter det dominerende teateret i Norge i denne perioden. Den sosiale eliten utgjorde teaterets faste publikum, abonnementspublikummet. Teateret fikk et lite, men symbolsk viktig tilskudd fra kongens private kasse, det hadde sine lokaler nær de statsbærende institusjoner, og publikum kunne ankomme i hest og vogn. Det norske Theater lå i et mer tvilsomt strøk, omgitt av ølutsalg og skjenkesteder, og foregav å være et folketeater. Ibsen fremhevet selv i søknad til Stortinget om statsstøtte 25. oktober 1859 sammenhengen mellom publikums sosiale status og teaterets kunstneriske nivå. Siden teateret prøvde å nå også almueklassen, skrev han, måtte billettprisene holdes lave, men med svak økonomi «nødes et Theater altfor ofte til at følge Publicum istedetfor at lede det, til i det Enkelte at lade sig rive med af den gjældende, ofte fordærvede Smagsretning, istedetfor at beherske den» (HIS 12).

Ved Christiania Theater var fortsatt både direktøren og flertallet av skuespillerne danske, og scenespråket var dansk. Etter hvert økte motstanden mot denne tradisjonen. Innlegg i en rekke aviser tok til orde for å fornorske teaterscenen, blant annet gjenom å ansette norske skuespillere. Christiania-Posten var den eneste avis som var kritisk til dette, ut fra argumentet om at kunstnerisk kvalitet, og ikke språk, måtte være det avgjørende.

I mars 1853 uttalte direksjonen ved Christiania Theater at de i fremtiden ville ha som regel «kun at engagere Indfødte» (Blanc 1899, 148). Noen få nordmenn ble ansatt, men i mai 1856 ansatte teatersjefen på ny en dansk skuespiller. Dette utløste harme hos tilhengerne av en norsk teaterpolitikk. I et stort teaterslag i 1856 deltok både Bjørnson, A.O. Vinje, Knud Knudsen og Sprogforeningen i Studentersamfundet, sammen med omtrent 600 pipere (1899, 149–54). Teaterslaget fikk sin fortsettelse i en heftig avisdebatt.

I 1857 leverte Ibsen Hærmændene paa Helgeland til Christiania Theater, der stykket ble antatt, men ikke oppført, begrunnet med at teaterets vanskelige økonomi ikke tillot honorering av nyskrevne skuespill. Dermed blusset teaterstriden opp igjen. Ibsen skrev i Aftenbladet at vedtaket i praksis var rettet mot norske dramatikere, som dermed ville bli utestengt fra repertoaret ved «det danske Theater med dets fremmede Tendentser, dets ufolkelige Virken» (HIS 16, ), og han fikk i månedene som fulgte, støtte i form av en rekke avisinnlegg. Christiania-Postens holdning i fornorskningsstriden var imidlertid den samme også i 1857–58, da avisens teateranmelder Richard Petersen førte en lang avisfeide med Ibsen, som publiserte sine innlegg i Aftenbladet.

Sommeren 1860 kom Kristiania Norske Theater i en vanskelig økonomisk stilling, blant annet på grunn av en kostbar ombygning. Samtidig var kravet om en fornorskning av Christiania Theater i ferd med å få gjennomslag. I oktober 1860 meldte avisene at det var tatt initiativ til en sammenslutning.

Ifølge en melding i Christiania-Posten kan det ha vært advokat Bernhard Dunker som ivret for å slå sammen hovedstadens to teatre. Han hadde 1. september 1860 tiltrådt som medlem av styret for Christiania Theater. Sammen med Ole Bull inviterte Dunker ledelsen for Kristiania Norske Theater til en uformell sammenkomst der de presenterte forslaget. Med støtte fra flere aksjonærer i representantskapet ved Christiania Theater prøvde Dunker å overtale ledelsen for Kristiania Norske Theater til å gå inn for en fusjon. En mulig løsning var å etablere en ordning med felles administrasjon og et samlet skuespillerpersonale, men slik at de to teatrene ble drevet som henholdsvis et vaudevilleteater og et teater for mer seriøs dramatikk. Ibsen skal ha vært åpen for en slik løsning. Bull ville fjerne den danske teatersjefen Borgaard og enhver dansk innflytelse ved et fremtidig fusjonert teater, men Ibsen var visstnok uenig. Selv om Borgaard sluttet som direktør, burde han beholdes som oversetter og tekstbearbeider (jf. Ibsens positive omtale av Borgaard i annen del av artikkelen «De to Theatre i Christiania»). Initiativet ble imidlertid avvist av resten av teaterledelsen ved Kristiania Norske Theater (Anonym 1861a).

Kristiania Norske Theaters økonomiske vanskeligheter ble snart så alvorlige at ledelsen i 1862 endret holdning og ønsket å inngå et samarbeid med Christiania Theater. Ibsens teater hadde på dette tidspunkt en gjeld på 28 000 spesidaler. Samarbeidsforslaget ble foreløpig avslått, med den følge at Ibsens teater måtte gå til skifteretten, mens han og de andre ansatte ble oppsagt fra 1. juni 1862. På generalforsamlingen ved Christiania Theater 30. oktober 1862 ble det nedsatt en kommisjon, ledet av banksjef Thomas Johannesen Heftye, som skulle undersøke «paa hvilken Maade og paa hvilke Vilkaar en Sammensmeltning af begge Theatre kan iværksettes» (Anonym 1862p).

Etter å ha drevet teatervirksomheten videre som interessefellesskap under navn av Det norske Skuespillerselskab, ledet av skuespilleren Georg Krohn, fikk skuespillerne fra Kristiania Norske Theater i 1863 tilbud om engasjement ved Christiania Theater, og konkurransesituasjonen opphørte. Fra 1. januar 1863 var Ibsen engasjert som estetisk konsulent ved Christiania Theater, men også dette teateret hadde økonomiske problemer, og han fikk aldri utbetalt hele sin kontraktfestede gasje på 25 spesidaler per måned. Etter Ibsens avreise fra Norge i 1864 var Bjørnson kunstnerisk leder ved Christiania Theater fra januar 1865 til juni 1867. Han trakk seg da fra stillingen, fordi direksjonen ikke ville innrømme ham full myndighet over teaterets maskinmester og scenearrangementer.