Du er her:
Retningslinjer for kommentarene
Last ned kildefilLast ned pdf
RETNINGSLINJER FOR KOMMENTARENE
Kommentarene består dels av ord- og sakkommentarer knyttet til bestemte tekststeder, dels av generelle innledninger om tekstenes bakgrunn, teaterforhold osv. Ved kommenteringen står HIS i gjeld til tidligere utgaver som ES, HU og Anker, og det henvises til disse utgavene der vi har gjort bruk av dem i vårt eget kommentararbeid. Tidsavstanden begynner nå å bli så stor at Ibsens tekster trenger relativt omfattende kommentarer for å kunne gjenoppstå med mest mulig av sitt opprinnelige meningsinnhold intakt. Et tilleggsmoment er at Ibsen har flere lesere og tilskuere til teateroppførelser av sine tekster i andre land enn i sitt hjemland. HIS antar at de mange utenlandske brukerne av utgaven vil trenge en noe fyldigere ord- og sakkommentar enn Ibsens landsmenn. Vi har derfor valgt å legge kommentararbeidet opp i pakt med dette og sikter mot en målgruppe på nivå med internasjonale Ph.D.-studenter. Det kan senere være aktuelt å oversette kommentarene, slik at de også kan benyttes av et bredere publikum sammen med oversettelser av Ibsens verker. Alt dette tilsier en fyldig kommentering. En relativt fyldig kommentar vil dessuten bety at dens liv forlenges, også for norske lesere, idet man må anta at behovet for kommentering vil fortsette å øke med økende tidsavstand.
Den såkalte lemmatiseringen av Ibsens tekster, det vil si utpekning av hvilke avgrensbare tekststeder (lemma) det anses nødvendig å kommentere, er foretatt av hovedredaktør professor Vigdis Ystad i nært samarbeid med to medlemmer av prosjektredaksjonen, professor Asbjørn Aarseth og førsteamanuensis Thoralf Berg, samt professor Narve Fulsås, spesialredaktør for brevene. Disse, sammen med et eksternt medarbeiderkorps av danske og norske forskere innen ulike fagområder, har deretter bidratt til kommenteringen. De enkelte bidragene er redigert med sikte på å oppnå en mest mulig homogen standard både når det gjelder språkform og kommentarnivå. Dette redigeringsarbeidet har vært utført av utgavens hovedredaktør i samarbeid med Aarseth. For brevenes vedkommende har Fulsås utført redigeringsarbeidet i samarbeid med hovedredaktør. Alle kommentartekster er i tillegg gjennomgått av utgavens manusredaktører.
1. OM FORSKJELLEN MELLOM KOMMENTERING OG FORTOLKNING
Å velge ut tekststeder for kommentering er i en viss forstand en fortolkende handling. Skjønn, kunnskap, samtidens problemstillinger og verkenes virkningshistorie vil nødvendigvis påvirke utvalget av hva som trenger nærmere belysning. Likevel er HIS’ overordnede siktemål at kommentarene ikke skal være fortolkende.
Det er et grunnleggende prinsipp at ord- og sakkommentarene bare skal angå forhold og forståelsesmåter innenfor dikterens og tekstenes samtid og oppad begrenses til forhold i Ibsens levetid (frem til 1906). HIS redegjør for tekstenes historiske bakgrunn og innhold, slik vi har grunn til å anta at dette ble oppfattet og forstått i samtiden. Utgaven kommenterer blant mye annet Ibsens ord- og språkbruk, bruk av kilder (direkte og indirekte forekomst), allusjoner til og sitater fra andre forfattere, bibelallusjoner og/eller -sitater, tilsvarende innslag fra eller henspillinger på norrøn litteratur, myter, eventyr, ballader og ordspråk, bruk av versform og rimsystem, litteratur- og teaterhistoriske forhold og forutsetninger, kunsthistoriske forhold, oppførelsen av Ibsens skuespill, bruk av scenemusikk ved oppførelser, komposisjoner til dikt og skuespilltekster, personnavn på fiktive karakterer (navns og navneformers betydning), personalhistoriske forhold, samtidens kommunikasjonsmidler samt enheter for mål, vekt og myntenhet (omregnet til moderne størrelser, eventuelt med angivelse av datidens prisnivå).
Ibsens språklige utvikling og dens betydning for språkformen i den enkelte tekst omtales i sammenhengende avsnitt kalt Ibsens språklige utvikling i innledningene til en rekke skuespill, fyldigst i innledningene til Catilina 1850 og 1875 (HIS 1k, 34–40 og 146–48), samt i innledningen til sakprosa.
Dikterens ord- og språkbruk kommenteres både der den avviker fra våre dagers språk, og der den er individuell eller avvikende i forhold til samtidens normale uttrykksmåte. Spesielle norske (eller dansk-norske) idiomer og ordtak kommenteres. Fremmedspråklige ord og uttrykk i Ibsens tekster oversettes til norsk i ord- og sakkommentarene. Ibsens tekster på tysk og andre ikke-nordiske språk (brev til ulike mottagere) oversettes av HIS i sin helhet til norsk i kommentaren. Også utgivers sitater fra fremmedspråklige tekster i løpende kommentartekst oversettes til norsk, med unntak av sitater på engelsk (jf. Anvendte oppslagsverk).
2. KOMMENTARENE PEKER UT AV TEKSTEN
Teksten skal presenteres og belyses mest mulig fyldestgjørende innen rammene av sin historiske (inklusive litteratur-, teater-, språkhistoriske osv.) situasjon.
Det er en grunnregel at kommentarene til de skjønnlitterære tekstene ikke skal vise fra ett tekstlemma til et annet for å påpeke eventuelle tekstinterne betydningssammenhenger (såkalt tekstintern kommentering). I stedet for å vise til andre tekststeder i samme tekst, skal kommentaren vise fra det enkelte tekstlemma til utenomtekstlige forhold som kan opplyse et spesielt tekstparti. Kommentarer til de enkelte tekststedene går altså ikke inn på hvilket forhold disse tekststedene står i til en verkhelhet.
Opplysninger om genrehistorisk tilhørighet, om teksten som svar på en aktuell historisk situasjon osv. kan nærme seg en helhetlig tekstfortolkning, men slike opplysninger er forsøkt holdt i en så objektiv form som mulig.
I de tilfeller hvor kommentaren gjelder hele teksten, knyttes kommentaren primært til tekstens tittel. Det finnes tilfeller der også enkeltlemma (dvs. avgrensede tekstavsnitt) krever kommentarer som gjelder overordnede forhold (f.eks. genrehistoriske kommentarer). I tilfeller hvor det er samsvar mellom innholdet i kommentarer både til separate lemma og til verktittel, kan det fra en kort lemmakommentar vises tilbake til en fyldigere introduksjonskommentar om samme saksforhold, uten at dette må regnes som tekstintern kommentering. Det kan også vises fra de enkelte lemmakommentarer til fyldigere redegjørelser i hovedinnledningene.
Kommentarer til skjønnlitterære tekster skal ikke peke fremover i forfatterskapet. Det ville bety å vise til tekster som ennå ikke eksisterte ved tidspunktet for utgivelse av det enkelte verk (eller ved forfattertidspunkt for den enkelte tekst), noe som ville innebære et klart brudd med det historisk-kritiske grunnlaget utgaven bygger på. Derimot kan det være legitimt å kommentere bakover, f.eks. til paralleller i form av tidligere tekstlige utforminger og/eller resepsjonsforhold som antas å ha vært avgjørende for tilblivelsen av en senere tekst. Slik kan kommentaren bidra til å gi utgavens brukere en utvidet oppfatning av hvilket meningsinnhold tekstavsnittet (og eventuelt verket som helhet) kunne ha for samtidsleserne da det første gang utkom.
Kommenteringsarbeidet stiller seg noe annerledes når det gjelder historiske tekster som brev, taler og artikler, til forskjell fra skjønnlitterære tekster som skuespill og dikt. Her vil det være spørsmål om å opplyse saksforhold, og da vil det ofte være nødvendig og mest hensiktsmessig å henvise til andre tekststeder, foregående, samtidige eller senere, og til andre kommentarer. Kommentarene til brev vil derfor ofte peke fremover, mot senere utgivelsestidspunkt, oppførelser, leserreaksjoner, svar fra brevmottagere, en utført ordre, en skuffet forventning osv. Det henvises ellers til redegjørelse for brevkommentering i HIS 12k, 11–12, samt de mindre justeringer det er redegjort for i de følgende bind.
3. REDIGERING AV KOMMENTARENE
Som hovedprinsipp er hver enkelt tekst forsynt med eget kommentarsett, det gjelder også brevene. Dette er både historisk-kritisk betinget (den enkelte tekstens historiske forutsetninger skal alltid klarlegges) og er gjort for at leseren av en tekst lett skal kunne finne kommentarer til de enkelte tekststedene under lesningen, uten å måtte oppsøke kommentarer til en annen tekst eller et annet verk. Det kan likevel bli gitt krysshenvisninger til andre kommentarsett der historiske forhold beskrives fyldigere, eller ut fra andre perspektiver.
Kommentarene til de enkelte skjønnlitterære tekstene innledes som en hovedregel med en sammenhengende redegjørelse (første del av Innledning) for tekstens historiske, litterære og eventuelt teaterhistoriske bakgrunn, tilblivelse, offentliggjørelse og samtidsresepsjon. Til resepsjonen regnes også oversettelser og parodier. Innledningen til skuespillene kan dreie seg om relativt lange tekster (om innledning til brevkommentarbindene, jf. nedenfor). Med hensyn til teaterresepsjon redegjør HIS primært for resepsjon av førsteoppførelsen. Dette svarer til redegjørelsene for første gangs utgivelse og resepsjon av tekstene. Det finnes imidlertid mange eksempler på at Ibsens senere skuespill umiddelbart fikk en svært varierende mottagelse på ulike europeiske scener, derfor kan HIS også inkludere omtaler av andre oppførelser som ligger førsteoppførelsen nær i tid. Slike opplysninger om samtidige eller noe senere oppførelser (dvs. tilnærmet samtidige, men teaterhistorisk ulike fortolkninger av Ibsens skuespilltekster) er gitt med grunnlag i utgiverens skjønn med hensyn til den resepsjonshistoriske betydning de ulike oppførelsene kan ha hatt.
Behovet for å spare plass i bokutgaven har ført til at HIS ved tekstens første forekomst av et ord eller tekstens første omtale av et saksforhold kan gi en fyldigere kommentar enn når ordet eller forholdet forekommer eller omtales senere i samme tekst (såkalt initialkommentar). Dette gjør det mulig å vise tilbake fra én kommentar til den tidligere og mer fyldige redegjørelsen for det samme ordet eller saksforholdet i initialkommentaren (og eventuelt også i innledningen til teksten).
Som et eksempel på utgavens kommentarpraksis kan det vises til kommenteringen av «vidunderlig» i Et dukkehjem. Ordet kommenteres første gang det forekommer, uten henvisning til alle senere forekomster i teksten (HIS 7k, 323). Ved neste forekomst, i form av uttrykket «det vidunderlige» i stykkets annen akt, gir vi en sterkt utvidet forklaring både på ordet «vidunderlig» og på den historiske bruken av selve uttrykket «det vidunderlige» (HIS 7k, 376–77), men uten henvisning tilbake til forekomsten i første akt eller til senere forekomster i stykkets tredje akt (dvs. uten internkommentering). Når «det vidunderlige» senere kommenteres i tilknytning til en forekomst i tredje akt (HIS 7k, 393–94), viser denne kortere kommentaren tilbake til den utvidede redegjørelse i kommentaren til annen akts forekomst (i dette tilfellet å betrakte som en initialkommentar), men sier ellers intet om ordets plassering og betydning i den Ibsen-teksten der det forekommer. Når ordet endelig flere ganger benyttes i uttrykket «det vidunderligste» i slutten av tredje akt (HIS 7t, 378), kommenteres det ikke, idet HIS anser kommentaren til uttrykket i annen akt fyllestgjørende. Forbindelsen mellom de scener hvor ordet «vidunderlig» forekommer, hvilken betydningsutvikling ordet gjennomgår, og hvilken rolle det spiller for den samlede tekstforståelsen, overlater HIS til utgavens brukere å trekke, som del av et fortolkningsarbeid.
Der et verk av Ibsen er utgitt i ulike versjoner (f.eks. Catilina 1850 og 1875), får også den seneste versjonen et fullstendig kommentarsett (jf. ovenfor), men slik at det kan vises tilbake til den tidligste (og fyldigere) kommentaren ved lemma som er felles for de to versjonene (f.eks. kommentar til henholdsvis krænkelserne og Krænkelserne, HIS 1k, 176 og 79).
Innledningen til utgavens brev er utformet annerledes enn de øvrige innledningene. I brevinnledningen er det gjort rede for Ibsens adresser og bosteder i de aktuelle periodene. Ibsens økonomi er presentert i tekst og tabeller. Ellers gir innledningene en presentasjon av relevante bok- og teaterhistoriske forhold og politiske forhold som går igjen i brevene, eller som bidrar til å kontekstualisere dem.
For brevene er personomtale skilt ut fra de øvrige kommentarene, i avdelingene Omtalte personer og Brevmottagere. Biografiene etterstreber fullstendighet når det gjelder særlig Ibsen-relevante opplysninger, som hva den biograferte har publisert om Ibsen, hvilke Ibsen-roller vedkommende har spilt, og lignende. Slike opplysninger er gitt også ut over Ibsens egen levetid.
Det finnes også en Tidstavle, som blant annet gir en oversikt over alle Ibsens utgivelser og de første og viktigste oversettelsene av hans verker til fremmede språk (så langt de har vært mulige å kartlegge). Tidstavlen er begrenset til forfatterens egen levetid.
4. KOMMENTARENES KONKRETE UTFORMING
Hovedtekstene i HISe er forsynt med ord- og sakkommentarer. Visningen av disse må aktivt velges av leserne. Egne kommentarmarkører vises da ved kommenterte lemma (tekststeder) i den løpende teksten, og fra disse kan leserne hente frem kommentaren.
Kommentaren knyttes til det aktuelle lemma, markert i fet skrift og avsluttet av et lemmategn i ordinær (]). Alle markerte lemma følger Ibsen-tekstens ortografi og tegnsetting. Lange lemma kan forkortes ved at tekstpartiets begynnelse og avslutning siteres, mens noe av den mellomliggende teksten erstattes med tre prikker.
Språkformen i kommentarene (dvs. utgivers språk) følger normen moderat bokmål. Tegnsetting, rekkefølgen av tegn, talluttrykk, mellomrom, særskrivning og sammenskrivning av ord, forkortelser, bruk av binde- og tankestrek, skråstreker, parenteser, apostrofer osv. følger standarden i Skriveregler av Finn-Erik Vinje (8. utg., 2004). Anbefalingene her er i samsvar med regler anbefalt av Norsk språkråd.
Verktitler og titler på løpende publikasjoner som aviser og tidsskrifter kursiveres, mens titler på separate tekster innenfor en mer omfattende publikasjon (enkeltstående dikt, prosastykker, artikler) markeres med anførselstegn (f.eks. «Ballonbrev til en svensk dame» i Digte 1871 og «De to Theatre i Christiania» i Morgenbladet 1862, nr. 80, 85, 89 og 100).
Geografiske navn skrives med sin nåværende form, i pakt med anbefalinger fra Norsk språkråd (f.eks. gjennomføres Kristiania som betegnelse for Norges hovedstad når det er tale om forhold både før og etter overgangen fra samtidens stavemåte Christiania, og det skrives Trondheim for Trondhjem). Vanlige regentnavn skrives på tilsvarende måte med norsk bokstavering, f.eks. Karl for Carl, Vilhelm for Wilhelm (jf. 12k, 14). Institusjonsnavn (f.eks. Kristiania Norske Theater, Christiania Theater, Det kongelige Theater) gjengis i den form institusjonene selv og samtidens offentlighet benyttet. Slike navneformer i kommentarene bygger på stabile dokumenter, kontrakter, årsberetninger osv. (jf. HIS 12k, 15).
Historiske personnavn utgjør et problem, idet 1800-tallets praksis for skrivemåte av en og samme persons navn kunne variere. For eksempel oppgis i faglitteraturen gjerne fornavnet til dikterens hustru som Suzannah, en form som også ble benyttet i samtiden. Hun var imidlertid døpt Susanne. Med bakgrunn i Ibsens hyppigste bruk av navnet skriver HIS her Susanna. Men dette er et unntak. Når Ibsens skrivemåte av navn ellers avviker fra den vanlige, er det tale om feil, misforståelser eller mer eller mindre bevisste avvik fra normen. I slike tilfelle legger ikke utgiverne Ibsens form til grunn. Hovedregel er at kommentarteksten følger skrivemåten i de seneste utgaver av nasjonale biografiske leksika (jf. HIS 12k, 13–14).
Føringen av personnavn i kommentartekstene standardiseres. Ved første gangs nevnelse i hovedavsnitt skrives navnet fullt ut; annen gang og senere benyttes bare etternavn. Unntak forekommer dersom det er nødvendig å presisere, f.eks. å skille mellom Georg og Edvard Brandes. Da skrives også fornavnet ved senere gangs nevnelse. Ved konvensjonalisert bruk av initialer (f.eks. H.C. Andersen, J.C. Dahl) benyttes initialer.
Navn på fiktive personer i Ibsens skuespill og dikt kan ofte endres fra forarbeider til endelig tekstutforming. HIS kommenterer også de forkastede navnene, men slik at den endelige navneformen kommenteres først, deretter følger kommentar til de tidligere navn på samme person.
Kommentarer vedrørende planter og dyr oppgir både norsk navn og latinske slekts- og/eller artsnavn. Dette anses nødvendig både fordi en rekke arter kan ha ulike navn på norsk, og for at man i en eventuell oversettelse av både Ibsen-tekst og kommentar skal kunne avgjøre sikkert hvilke arter det dreier seg om.
5. ANVENDTE OPPSLAGSVERK
Fordi ord- og språkkommentarene i en historisk-kritisk utgave skal bidra til å gjenskape forventnings- og forståelseshorisonten i Ibsens samtid, benyttes samtidige leksika, ordbøker og andre oppslagsverk som grunnlag for kommenteringen (jf. pkt 11. Anvendte oppslagsverk i Tekstkritiske retningslinjer, samt Litteraturliste).
Når bibeltekster benyttes i kommenteringen, siteres det fra samtidige oversettelser av Bibelen. I den grad det er mulig å fastslå hvilke bibeloversettelser Ibsen selv har eid eller kan ha hatt adgang til, er disse oversettelsene benyttet. Av spesiell betydning for kommenteringen er den såkalte Grimstad-bibelen (Billed-Bibel for Det norske Folk 1840), som Ibsen fikk låne av sin arbeidsgiver da han var apotekermedhjelper i Grimstad. Denne oversettelsen følger den reviderte Luther-bibelen av 1738 og inneholder også apokryfene. Jf. for øvrig oversikten over eksisterende bibeloversettelser og ulike oversettelsestradisjoner i innledningen til Catilina (HIS 1k, 39–40).
Der det henvises til annen litteratur, siteres det fra utgaver som er eldre enn eller samtidige med Ibsen. I noen tilfeller kan det også siteres fra nyere tekstkritiske og kommenterte utgaver (f.eks. Friedrich Schillers Wilhelm Tell, utgitt av Klaus Lindemann, og G.W.F. Hegels Phänomenologie des Geistes, utgitt av Wolfgang Bonsiepen og Reinhard Heede, begge fra 1980). For utenlandsk litteratur benyttes dessuten den oversettelsen det er mest sannsynlig at Ibsen har hatt kjennskap til i de tilfeller der vi vet at han ikke leste originalens språk, eller der vi har grunn til å anta at han kan ha benyttet en oversettelse til dansk eller norsk (f.eks. William Shakespeares verker i Peter Foersoms danske oversettelser fra 1807 og senere).
Der Ibsen benytter en kilde på avvikende måte, f.eks. innslaget fra Richard III i Peer Gynt: «Mit Rige, – mit halve Rige for en Hest!» (HIS 5, s. 627 l. 12), angis både originalens tekst og en samtidig oversettelse av denne (jf. HIS 5k, 752).
Alle litteraturreferanser i kommentarer og litteraturlister følger den bibliografiske standard som er utformet av Anne M. Hasund Langballe i samarbeid med utgiverne (Bibliografisk standard 2004, utgitt i HIS’ supplerende skriftserie Ibsen ad notam).