Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
NASJONALROMANTIKK
Både Ibsens store essay «Om Kjæmpevisen og dens Betydning for Kunstpoesien» (1857) og hans innsamlingsreise til Vestlandet (1862) for å samle sagnstoff fra sjødistriktene kan sees i sammenheng med nasjonalromantikkens interesse for norsk folkloristisk materiale og den interessen for folkeliv, kultur og historie som for alvor hadde begynt å gjøre seg gjeldende i vårt land i løpet av 1830-årene, som et viktig innslag i den norske nasjonsbyggingen etter 1814. Den nasjonale vekkelsens sterke interesse for norsk folkeliv og spesielt norske kulturformer bygget på impulser fra romantisk filosofi, ikke minst fra den tyske filosofen Johann Gottfried Herder. Herder så poesi og kunst som et utslag av en folkeånd, særegen for hver enkelt nasjon. Sammen med Johann Wolfgang Goethe utgav han programskriftet Von deutscher Art und Kunst (1773), der han pekte på folkevisen og William Shakespeare som kilder til fornyelse av tysk litteratur. Herder skilte mellom folkepoesi og kunstpoesi. Den første preges av konkret anskuelighet og individuell karakteristikk, den andre av bevisst arbeid, regler og konvensjon. Kunstpoesien «når aldri den kraft og rikdom som den litteraturen som er uttrykk for ‹folkesjelen›, slik som folkevisen» (SNL Herder).
Teologen Andreas Faye gav i 1833 ut den første norske sagnsamling (Norske Sagn, med ny, forøket utgave under tittelen Norske Folke-Sagn i 1844), og noen år senere fulgte Jacob Aalls oversettelse av Heimskringla (1838–39). Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe begynte i 1841 utgivelsen av Norske Folkeeventyr, og i 1845–48 utgav Asbjørnsen alene Norske Huldreeventyr og Folkesagn. Moe hadde også samlet folkeviser, som han utgav under tittelen Samling av Sange, Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter (1840). Olea Crøger og Magnus Brostrup Landstads samling av ballader fra Telemark resulterte i utgaven Norske Folkeviser (1852–53). En mer vitenskapelig visesamling var Sophus Bugges utgave Gamle norske Folkeviser (1858). Ludvig Mathias Lindeman samlet folkemelodier, som i 1853–67 ble utgitt i trebindsutgaven Ældre og nyere norske Fjeldmelodier : samlede og bearbeidede for Pianoforte. Innsamlingsarbeidet hadde særlig foregått i Telemark og innlandsbygdene, mens kystkulturen hadde vært underrepresentert blant samlerne. Ibsens reise i 1862 tok med andre ord sikte på å dekke et dårlig dekket område av norsk folklore.
Interessen for nasjonens kultur og historie satte også sitt preg på norsk kunst og skjønnlitteratur. Johan Sebastian Welhaven skrev dikt i balladestil, fiolinisten Ole Bull holdt konserter der han spilte nasjonale melodier, og malerne valgte folkelivsmotiver og typisk norske landskaper som motiv for sine bilder (jf. den innledende teksten til «[En Brudevielse]»). Både Wergeland og Welhaven skrev dikt med nasjonale og historiske emner, og Camilla Collett og hennes ektemann Jonas skrev norske kunsteventyr. En storstilet markering av nasjonens kunst og kultur fant sted i Kristiania i mars 1849, da Christiania Theater etter initiativ av Asbjørnsen arrangerte tre forestillinger, såkalte nasjonale aftener, der det ble fremført norske sang- og musikkstykker og vist tablåer etter malerier av Tidemand og Gude. Senere skrev også Ibsen tekst til en slik forestilling, nemlig diktet «Høifjeldsliv», som i 1858 ble fremført på Christiania Theater til et tablå over Bergsliens maleri En Aften ved Sæteren.
Også dramatikerne tok for seg nasjonale og historiske motiver. I løpet av 1850-tallet økte den norske skuespilldiktningen sterkt i omfang. Ibsen var selv den flittigste leverandøren, og selv om han prøvde seg innenfor det populære musikkteateret, bidro han også med flere tragedier til å gi teaterrepertoaret et mer seriøst preg. Hans første drama Catilina utkom i 1850, men ble ikke oppført. I løpet av 1850-årene skrev han også en rekke stykker som kom opp på scenen i Bergen og Kristiania: Kjæmpehøien (1850), Sancthansnatten (1853), Fru Inger til Østeraad (1854), Gildet paa Solhoug (1856), Olaf Liljekrans (1857) og Hærmændene paa Helgeland (1858). Blant de mest betydelige stykkene fra dette tiåret var ellers Andreas Munchs historiske tragedie Salomon de Caus (1854), hans historiske skuespill En Aften paa Giske (1855) og den historiske tragedien Lord William Russell (1857). Bjørnstjerne Bjørnsons første drama, Mellem Slagene fra 1855 (utgitt i 1857), ble i 1858 etterfulgt av Halte-Hulda. I 1861 utgav han Kong Sverre, etterfulgt av Sigurd Slembe i 1862 og Maria Stuart i Skotland i 1864, som avsluttet hans periode som forfatter av historiske skuespill. I 1865 publiserte Bjørnson samtidsstykket De Nygifte. På det tidspunkt hadde Ibsen forlengst sluttet som kritiker og praktisk teatermann.
Nasjonalromantikken gjorde at diktning med temaer fra landets eldre historie hadde lett for å komme i offentlighetens lys. I Danmark hadde Adam Oehlenschläger dramatisert stoff fra norrøn mytologi og historie. Han skrev en rekke historiske tragedier: Hakon Jarl (1807), Baldur hin Gode (1807), Palnatoke (1809), Axel og Valborg (1810), Stærkodder (1812), Hagbarth og Signe (1815), Fostbrødrene (1817), Væringerne i Miklagard (1827) og Kjartan og Gudrun (1848). Oehlenschlägers program, slik han hadde formulert det i fortalen til sitt verk Nordiske Digte (1807), hvor også den romantiske tragedien Hakon Jarl, med stoff fra Norge, inngikk, innebar at «Den høieste Gienstand, en Digter kan bringe paa Theatret, er udentvivl en historisk Bedrift. Da enhver Nation har sine egne Bedrifter, saa følger heraf, at enhver Nation ogsaa bør have sit eiendommelige Nationalskuespil. Dette eiendommelige Nationale er Poesiens ædleste Blomst» (Ohlenschläger 1841–46, b. 23, 186). I årene rundt Ibsens debut i 1850 hadde Oehlenschläger fremdeles en posisjon som forfatter av tragedier med norrøne emner og av andre skuespill, men hans ry var nå dalende.
Men tross Ibsens og Bjørnsons innsats på dette området var dramatiske fremstillinger av nasjonalhistorisk stoff mangelvare i Norge (jf. Steen 1976, 15–18). Den mest etablerte dramatikeren ved siden av Ibsen og Bjørnson, Andreas Munch, valgte like gjerne utenlandske emner for sine stykker (Salomon de Caus og Lord William Russell), men i 1864, like etter at Ibsen hadde utgitt Kongs-Emnerne, kom også Munchs tragedie Hertug Skule.
Historiske dramaer av utenlandske forfattere ble også oppført på norske scener i 1850-årene. William Shakespeare hadde lenge stått som eksponent for en storslagen tragediediktning med emner fra antikkens historie, men også med farverike dramatiseringer av den engelske middelalderens mange blodige dynastikonflikter. Av tyskspråklig dramatikk ble blant annet noen av Friedrich Schillers historiske skuespill fremført på nordiske scener.
Hermann Hettner, som med sin bok Das moderne Drama fra 1852 først og fremst henvendte seg til yngre dramatikere med et program for nyere skuespilldiktning, viet et sentralt kapittel til genren «Die historische Tragödie». Han var ikke i tvil om at dette var et fruktbart felt for samtidens teaterdiktning, og fremhevet Shakespeare som et stort forbilde. Ibsen hadde på sin første utenlandsreise til Danmark og Tyskland sommeren 1852 kommet over denne nylig publiserte boken, og den ble hans viktigste teoretiske lesning under tysklandsoppholdet (jf. Paasche 1909, 654).
Men det var særlig de lettere syngespillene med nasjonale motiver som ble populære blant publikum. Henrik Anker Bjerregaards syngespill Fjeldeventyret, med Waldemar Thranes musikk, ble første gang fremført i Kristiania i 1825. I april 1850 ble Fjeldeventyret første gang oppført ved Christiania Theater, og i september 1857 satte Ibsen det opp ved sitt eget Kristiania Norske Theater, denne gang innledet med en nasjonalromantisk prolog av teatersjefen selv:
Det er ei længe siden, – det mindes vel endnu, –
Da Folkelivets Verden stod fremmed for vor Hu,
Da Bondens gamle Kvæder, da Lurtonens Klang
Udenfor Bygden aldrig hørtes engang.
[…]
Men to af Norges Sønner [Bjerregaard og Thrane] tog anderledes fat.
Forvist, – de har blundet en Midsommernat
Og drømt om Nøkkens Kvæder ved den susende Fos,
Og det, de der fik høre, de sang igjen for os.
Ja, – saa sprang Digtet frem fra den fædrelandske Grund;
Det blev den første Fuglesang i Norges Foraarslund, –
Den lød i lang Tid ene, den øgedes kun smaat,
Men hvad nu langsomt øges, tør engang øges godt.
(HIS 11, 224–25)
Fjeldeventyrets popularitet kan ha gjort andre dramatikere lystne på å forfølge suksessen. Også Claus Pavels Riis’ syngespill Til Sæters : dramatisk Idyl med Sange (1850), med musikk av Friedrich August Reissiger, og Christian Monsens syngespill Gudbrandsdølerne (1857), med musikk av Johan Gottfried Conradi, gjorde stor lykke. Disse stykkene og Peter Andreas Jensens Huldrens Hjem (1851) ble oppført på Ibsens eget Kristiania Norske Theater. Huldrens Hjem ble spilt første gang i 1860 og i alt tolv ganger i Ibsens sjefstid, et klart tegn på suksess.
Ibsen stilte seg imidlertid kritisk til det han så som rent utvendige trekk ved nasjonalromantikken, noe han gav uttrykk for både i sitt eget skuespill Sancthansnatten fra 1852 (jf. HIS 1, 363–484 og HIS 1k, 359–60) og i sin kritikervirksomhet. I en tidlig anmeldelse kritiserte han Huldrens Hjem:
det Nationale [er kun] noget Udenpaahængt, som ingenlunde berører Stykkets Grundvæsen. Til denne nationale Flitterstads maa henregnes Stevkampen, Springdandsen, Skjældsordene og Dialektudtrykkene […] Vor nationale dramatiske Literatur staar derfor ligesaa langt tilbage nu som før Opførelsen af «Huldrens Hjem.» Og anderledes vil det heller ikke blive, saalænge Forfatterne ikke forstaae at skjelne Virkelighedens Fordringer fra Kunstens, saalænge de ikke besidde Smag nok til at afslibe de raa Kanter af Virkeligheden, forinden den, reproduseret som Digterværk, indfattes i Kunstens Ramme. Og da ville de ogsaa begribe, at det Nationale i Kunsten ingenlunde fremmes ved en smaalig Kopieren af Scener fra Hverdagslivet; da ville de indsee, at den nationale Forfatter er den, der forstaar at meddele sit Værk hiin Grundtone, der klinger os imøde fra Fjeld og Dal, fra Li og Strand, men fremfor Alt fra vort eget Indre (HIS 16, ).
Det argument at P.A. Jensens skuespill ikke uttrykker en dypere eller mer ideell forståelse av nasjonalitet, bygger på et kunstsyn trygt plassert innenfor den romantiske idealismen som fortsatt hadde en sterk posisjon i samtidens litteratur- og teaterkritikk. Også Ibsens store essay om kjempevisen fra 1857 tilkjennegir en tilsvarende oppfatning. Her bygger han fortsatt på en Herder-inspirert romantisk-idealistisk forståelse av folkeånd og folkekarakter som noe særegent for hver enkelt nasjon, og som det er dikternes oppgave å gripe og formidle. En slik folkeånd eller folkekarakter er for Ibsen noe annet og mer abstrakt enn ytre manifestasjoner i form av dans, klesdrakt og ytre sed og skikk. Det nasjonale særpreget Ibsen sikter til, er av metafysisk karakter. Hans forestilling er tydelig idealistisk.