Henrik Ibsens skrifter

Behandlingen av Ibsens verker har i HIS fulgt tekstkritiske retningslinjer som det redegjøres for her. Ytterligere opplysninger om tekstetableringen i HIS finnes i Tekstkritisk redegjørelse til de enkelte tekstene.

HIS inneholder alt overlevert, skriftlig materiale fra Henrik Ibsens hånd, publiserte og ikke publiserte tekster i alle genrer. HIS består av en elektronisk (HISe) og en trykt del (HISb). HISb inneholder de ederte tekstene med innledninger og ord- og sakkommentarer. HISe, som er nettbasert, fritt tilgjengelig og publisert etter den trykte utgaven, inneholder i tillegg til alt innhold i HISb også et tekstarkiv med diplomatariske transkripsjoner av alle tekstkilder fra Ibsens levetid. Tekstkildene vises som løpende, søkbar tekst. I HISe inngår også fotografiske faksimiler av alle manuskripter og førstetrykk (når disse har vært tilgjengelige for avfotografering). Alle kjente tekstkilder fra dikterens levetid inngår i HISe, dvs. alle manuskripter, brev og trykte tekster (unntatt oversettelser). Bruddstykker av tekster sitert eller referert i artikler, anmeldelser, skolebøker, almanakker o.l. regnes ikke som tekstkilder når teksten er kjent fra andre, mer fullstendige kilder. Videre inngår alle egenhendige og delvis egenhendige manuskripter. Noen ikke-egenhendige manuskripter er også inkludert (når egenhendige kilder ikke finnes). Ikke-egenhendige avskrifter av kjente, eksisterende forelegg er ikke inkludert, men omtalt i noen tilfeller, f.eks. Sigurd Ibsens avskrift av trykkmanuskriptet til Et dukkehjem (NBO Ms.4° 1113g).

Alle egenhendige og delvis egenhendige dramamanuskripter og alle trykte, ikke-oversatte dramautgaver fra Ibsens levetid, med unntak av såkalte piratutgaver, er inkludert. For en del av forfatterens tidligste dramaer (fra 1850-tallet) er det bevart scenemanuskripter, dvs. sufflørbøker og rollehefter (jf. definisjoner i pkt. 10). De er av interesse fordi vi må forvente at teksten til førsteoppførelsene var autorisert av dikteren, og fordi de var knyttet til en offentlig fremførelse av et verk og derfor har resepsjonshistorisk betydning. Videre kan sufflørbøker og rollehefter som er eldre enn førstetrykket, ha hatt betydning for verkets tilblivelseshistorie.

Diktmaterialet omfatter Ibsens diktsamlinger og enkeltstående dikt, de siste publisert hovedsakelig som småtrykk, samt i aviser og tidsskrifter. Sangbøker, diktantologier og skolebøker er av tids- og plasshensyn ikke inkludert som tekstkilder, med unntak for de få tilfellene der disse er eneste tekstkilde til diktet. En registrant over dikt publisert i sangbøker vil foreligge i HISe.

Se Tekstkritisk redegjørelse for brev for definisjon og behandling av brev i HIS. Opplysninger om tekstgrunnlag og tekstkilder er gitt i egne redegjørelser for hvert enkelt brev.

Sakprosamaterialet omfatter en uensartet gruppe prosatekster som ikke er drama, brev eller hilsen. Det dreier seg om i alt ca. 150 artikler, anmeldelser, taler, reiseskildringer og ulike notater. En restkategori tekster som ikke inngår i sakprosamaterialet, gjengis i HISe under betegnelsen «Varia», jf. pkt. 1.5.

Hele variamaterialet er lagt til HISe. Ibsen etterlot seg et nokså omfattende materiale som det for en stor del ikke var praktisk eller ressursmessig forsvarlig å trykke i bokform, f.eks. regibøkene fra hans tid i Bergen, der tegninger og tekst inngår i en helhet, eller regnskapsbøkene, som har et stort omfang. Et flertall av tekstene består i signaturer og helt knappe meddelelser på visittkort o.l. Noen av dem står nær genren brev (f.eks. gjestebokinnførsler).

Tekstene er ordnet etter genre (drama, dikt, brev, sakprosa, varia). Innenfor genrene kan brukeren velge å sortere materialet etter ulike kriterier: kronologisk, alfabetisk eller (for brev) etter mottager.

Tekster som mangler dato, har HIS forsøkt å tidfeste. HIS’ antagelser settes for hovedtekstenes del i skarpe klammer og begrunnes i kommentaren, noen ganger også i manuskriptbeskrivelsene. Dateringsproblemer er behandlet mer utførlig i redegjørelsene for dikt og brev.

Tekster som ikke er signert Ibsen, og som ikke på annen måte enkelt kan tilskrives ham, men som enten tradisjonelt, gjennom nyere forsøk av andre, eller av HIS er regnet som forfattet av Ibsen, har vært undersøkt med hensyn til attribusjon. De tekstene HIS har kunnet knytte til Ibsen, gjengis integrert i utgaven. Tekster som tidligere er tilskrevet Ibsen, men som HIS vurderer som forfattet av andre, er det redegjort for i redegjørelsen for dikt og i innledningen til sakprosa, under Attribusjon.

I noen grad tas det også hensyn til såkalt intern argumentasjon, dvs. trekk ved tekstens innhold og stil, men i første rekke som støtte for andre ekthetsargumenter.

Det overordnede prinsipp er at førstetrykket velges som grunntekst, dvs. som utgangspunkt for etableringen av utgavens hovedtekst (jf. pkt. 6). Førstetrykk betyr ikke nødvendigvis første bokutgave, siden enkelte tekster først er offentliggjort i småtrykk, periodika eller aviser. Dersom teksten ikke var trykt i Ibsens levetid, benyttes i hierarkisk orden egenhendig manuskript, digital eller trykt faksimile, fotokopi av egenhendig tekst, trykk i HU, trykk i andre publikasjoner, ikke-egenhendig avskrift. De andre tekstkildene til verket gjengis i sin helhet i HISe, med mulighet for sammenligning.

Når det foreligger to eller flere publiserte versjoner av samme verk som adskiller seg substansielt fra hverandre (gjennom omarbeidelser eller språklige endringer), etableres disse som selvstendige hovedtekster. Begrunnelsen finnes i innledningen til det enkelte verk, jf. f.eks. Catilina 1850 og 1875, der den siste versjonen er gjennomgående bearbeidet av Ibsen før ny offentliggjøring. Arbeidsmanuskripter betraktes ikke som selvstendige versjoner, selv om disse oppviser betydelig variasjon. Genreskifte har derimot gitt grunnlag for versjonering, som i tilfellet med verseposet [Episk Brand] (1864/65) som kan anses som et annet (om enn uferdig) verk enn dramaet Brand (1866).

Alle tekstkilder, også grunntekstene, er tilgjengelige i diplomatarisk transkripsjon, dvs. i urettet form, i HISe. Hovedtekstene, de tekstkritisk behandlede grunntekstene, inngår både i HISb og HISe, jf. pkt. 6. Om de rettelser som foretas i grunntekstene under etableringen av hovedtekstene, se pkt. 7.2 Stilltiende rettelser, 7.4 Emendasjoner og 7.5 Konjekturer.

Typografien i de opprinnelige kildene er ikke forsøkt imitert i HIS. Alle tekster gjengis i antikva. Der teksten opprinnelig var satt i fraktur, ble det gjerne benyttet antikva ved fremmedord. Dette anses i HIS som en typografisk konvensjon tilhørende dokumentets egenart, ikke som retorisk utheving tilhørende teksten, og det er derfor ikke markert særskilt. HIS benytter sitt eget typografiske system for overskrifter, replikkinnehavere, sceneanvisninger, verslinjer, prosaavsnitt osv., jf. pkt. 6.1.1. HISe inkluderer en elektronisk faksimile av de trykte grunntekstene.

I etableringen av teksten vil en del trekk ved tekstbæreren (det fysiske dokumentet) ikke gjengis. HIS benytter sitt eget typografiske system for overskrifter, replikkinnehavere, sceneanvisninger, verslinjer, prosaavsnitt osv. For manuskriptene (med unntak av tapt eller utilgjengelig materiale) vil HISe inkludere en elektronisk faksimile. Det henvises for øvrig til manuskriptbeskrivelsene.

Når det finnes ikke-egenhendig tekst i Ibsens manuskripter, er det foretatt en avveining av om denne skal inkluderes i transkripsjonen. Samtidig ikke-egenhendig korrektur som det er tatt hensyn til i senere utgaver innenfor Ibsens levetid, er alltid gjengitt. Fra 1860-årene av er slike korrekturer først og fremst besørget av August Larsen ved Gyldendal. For tidligere verk var ofte sønnen Sigurd Ibsen korrekturleser. De ulike hendene er så langt mulig identifisert og beskrevet i manuskriptbeskrivelsene.

Ibsens håndskrift er gjennomgående latinsk, med en særegen skrivemåte av y, med til å begynne med én strek og etter hvert to streker over, trolig en reminisens av gotisk håndskrift. I transkripsjonen av manuskripter gjengis y uten strek. Ibsen veksler i manuskriptene mellom ö, ó (enkel strek over o) og ø. Transkripsjonen er normalisert slik at svenske og tyske ord beholder ö (og ä), mens norske og danske ord normaliseres til ø (og æ).

Teksten, inkludert paginering og foliering, er som hovedprinsipp transkribert diplomatarisk, dvs. at feil, forglemmelser og uregelmessigheter ikke er rettet. I enkelte tilfeller er transkripsjonen likevel normalisert.

Andre skriverhender i Ibsens manuskripter er forsøkt identifisert. Ibsen kan være representert med både en blyanthånd og en pennehånd i samme manuskript. Ulike hender skal i løpet av 2012 skilles fra hverandre i transkripsjonen, eksempelvis med ulike farver.

Alle tekstendringer i manuskriptet er gjengitt i den transkriberte, løpende teksten. Det tilstrebes en mest mulig «fotografisk» gjengivelse av endringene.

HU er konsultert i prosessen for å undersøke sannsynligheten av våre lesninger. I visse tilfeller er HU til støtte fordi manuskriptmaterialet er i en dårligere tilstand i dag enn da utgiverne av HU arbeidet med det. Ved overstrykninger er f.eks. forringelsesprosessen kommet såpass langt at de ulike lagene med blekk ikke så enkelt kan skilles fra hverandre. For tegnoversikt, se Oversikt over tekstkritiske tegn, termer og forkortelser.

Som trykkmanuskript til senere utgaver finnes for enkelte verk et eksemplar av en tidligere utgave påført håndskrevne rettelser for neste utgave. Disse «manuskriptene» har samme status som ordinære trykkmanuskripter, men behandles spesielt på følgende punkt: Tekstene er opprettet som løpende tekster der rettelsene er tatt til følge, uten hensyn til det som det er rettet fra, siden dette allerede finnes dokumentert i den tidligere utgaven. De rettede stedene er markert i teksten. Noter og margnotater er transkribert (men ikke vanlige korrekturmarkeringer plassert/gjentatt i margen). Ufullstendige/uteglemte rettelser eller «underforståtte» rettelser transkriberes ikke (f.eks. når rettelsen av aa > å bare er markert ved første forekomst).

Ikke-egenhendige manuskripter (som sufflørbøker) er behandlet som egenhendige manuskripter. Skriverhånd er forsøkt identifisert. Eventuelle egenhendige innslag i slike manuskripter er markert.

Første del av tekstetableringen, som inkluderer transkripsjon og filologisk koding (jf. pkt. 4), er foretatt enten med den trykte kilden eller med digitale faksimiler (Dokumentasjonsprosjektet, www.dokpro.uio.no/litteratur/ibsen/ms/index.html, supplert med innhentet materiale) som grunnlag. Annen del er en kollasjon (sammenligning tegn for tegn) foretatt mot originalene. For den ederte teksten er det dessuten foretatt en korrekturkollasjon mot henholdsvis faksimile eller trykt utgave.

Med internkollasjon menes en sammenligning tegn for tegn mellom ulike eksemplarer av samme trykte utgave. For dramaene er tre eksemplarer av hvert førstetrykk kollasjonert mot hverandre. Dersom det er konstatert internvariasjon (endringer som er foretatt under trykkeprosessen i samme opplag, og som derfor har forårsaket avvik i deler av opplaget), er variasjonen kontrollert i fem tilleggseksemplarer, dersom et slikt antall har kunnet skaffes til veie, og det er også i visse tilfeller søkt etter skrifttypefeil for å belyse kronologien i endringen av satsen.

Med eksternkollasjon menes en sammenligning tegn for tegn mellom ulike tekstkilder (manuskripter og trykte utgaver) til et verk.

Normalt har første trinn i etableringen av de elektroniske versjonene av tekstkildene vært å produsere en fil som inneholder førstetrykket. Denne er i de fleste tilfeller etablert på grunnlag av en eksisterende elektronisk tekst. Her har HIS hatt anledning til å benytte kopier av elektroniske transkripsjoner av HU, utført ved Humanistisk datasenter ved Universitetet i Bergen (http://kh.hd.uib.no/tactweb/ibsen.htm) og Dokumentasjonsprosjektet ved Universitetet i Oslo (www.dokpro.uio.no). Ved HIS er teksten endret fra HUs tekst til førstetrykkets tekst etter en kollasjon mot førstetrykket. I de tilfellene der det ikke har vært eksisterende elektroniske tekster å bygge på, er tekstene transkribert fra grunnen av. De elektroniske filene er så blitt kodet etter HIS’ Retningslinjer for koding (ikke tilgjengelig i HISe ennå), et dokument som gir detaljerte opplysninger om koding (med henblikk på struktur, endringer og tilføyelser, metrikk m.v.). Kodingen er i xml-format og er utformet etter den internasjonale tekstkodestandarden Text Encoding Initiative (www.tei-c.org).

Hovedteksten er den ederte (rettede) grunnteksten. Hovedteksten gjengis på én av tre måter, avhengig av om grunnteksten er en trykt tekst, et ferdigstilt manuskript (sufflørbok, brev, dikt- eller sakprosamanuskript) eller et egenhendig ufullført og/eller på annen måte uferdig manuskript (dramautkast og enkelte sakprosatekster). Nedenfor forklares det hvordan disse tre typene er behandlet. Alle grunntekster finnes også i uedert form i HISe.

Det eksemplaret som etter internkollasjonen har vist seg mest feilfritt, er lagt til grunn for hovedteksten. Dersom eksemplaret inneholder feil der andre eksemplarer har en meningsgivende lesemåte, er den riktige lesemåten valgt. All registrert internvariasjon er notert i det tekstkritiske apparatet, jf. pkt. 7.6.

I dramaene er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramatekst er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

I diktene er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter, datolinjer, tilegnelser, signaturer og melodiangivelser er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet.

Plassering av datolinjer og signaturer er standardisert slik at disse alltid står på egen linje. Dette gjelder uansett om tekstgrunnlaget er trykt eller håndskrevet.

I sakprosatekster er skilletegn (punktum, komma, kolon) etter overskrifter, føljetongreferanser som «(Fortsættes)», datolinjer og signaturer fjernet. Dette gjelder for trykte tekster og ferdigstilte manuskripter, men ikke for egenhendige ufullførte og/eller uferdige manuskripter.

I HIS gjengis ikke ferdigstilte manuskripthovedtekster (brev, dikt, sufflørbøker og sakprosa) diplomatarisk, men med egenhendige endringer og innslag av andre skriverhender anmerket i det tekstkritiske noteapparatet, jf. pkt. 7.7. Den løpende hovedteksten har slik den endrede teksten; den opprinnelige er gjengitt i noten. Som for de trykte tekstene er de originale linjeskiftene i prosatekst ikke beholdt. Dramatekstene i sufflørbøkene er standardisert på samme måte som i trykte tekster.

Manuskripter som ikke er gjort klare for offentliggjøring/trykking, har oftest en annen karakter enn trykkmanuskripter, sufflørbøker og brev. De bærer gjerne preg av å være bearbeidet, har tidvis vanskelig lesbar tekst og kan ha mange rettelser. De enkelte rettelsene kan være omfattende og innebære en til dels radikal endring av den eksisterende teksten. Retting av enkle skrivefeil etc., slik vi ser mye av i trykkmanuskripter, sufflørbøker og brev, har Ibsen ikke prioritert i de uferdige manuskriptene.

Siden disse manuskriptene er etterlatt ufullførte eller uferdige, har Ibsen ofte ikke foretatt de endelige valg for teksten. Derfor kan ikke utgiveren alltid vite hva som skulle bli stående, eller om endringer skulle ignoreres, nye endringer foretas osv. Ibsens endringer i manuskriptet (tilføyelser, strykninger, erstatninger og omplasseringer) er derfor gjengitt i sin helhet i den løpende teksten. Endringene er gjengitt så diplomatarisk som mulig, slik at tilføyelser er plassert der de er foretatt, for eksempel over linjen, og markert med innføyningstegn. Strykninger er markert med gjennomstrekning, mens overskrevet tekst er satt foran tilføyd tekst og markert med spesialklammer. Tydeliggjøring av tegn ved overskriving er markert med fet skrift. Ikke alle endringer i et håndskrift, for eksempel overskriving av tekst, kan gjengis diplomatarisk. I et fåtall tilfeller har Ibsen ikke fullført erstatninger i kladden. Ny tekst er tilføyd uten at noe av den opprinnelige teksten er strøket, og de alternative formuleringene står uavklart side ved side. For tegnoversikt, se Oversikt over tekstkritiske tegn, termer og forkortelser.

For å skille ulike skriverhender i manuskriptene fra hverandre er det i HISb benyttet et system av ulike farver: sort, blått og sepia. De enkelte verkene har nærmere redegjørelse for farvebruk og håndidentifisering, se f.eks. redegjørelse for ulike skriveomganger i [Episk Brand] (HIS 5k, 71). Flere farver kan komme i bruk i HISe, alltid med forklaring av farvebruken.

Dette punktet omhandler HIS’ forståelse av begrepet tekstfeil og hva som rettes og ikke rettes i hovedteksten. Rettelser føres i et tekstkritisk noteapparat, som det også gjøres nærmere rede for her.

Ordvalg, ortografi, tegnsetting og grammatikk i Ibsens tekster er i hovedsak i samsvar med offisiell norsk i samtiden, det vil si i tråd med danske normer, med en tiltagende fornorskning. For en oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til innledningene til Catilina 1850 og 1875 (HIS 1k, 34–40 og 146–48). Ibsen sluttet seg til anbefalingene fra det skandinaviske språkmøtet 25.–30. juli 1869 (f.eks. dobbelt konsonant for å markere kort vokal), men elementer fra anbefalingen finnes hos Ibsen også før 1869, på samme måte som også eldre former opptrer i tekster etter dette året.

Omvendte bokstaver og satsforskyvninger rettes stilltiende, jf. tidligere redegjørelse for transkripsjon av tekstkildene (pkt. 4) og standardisering av hovedtekstene (pkt. 6.1).

Den tyske utgivelsesfilologen Winfried Woesler gir følgende definisjon av en tekstfeil: «En tekstfejl er en forvanskning af budskabet, som forfatteren ikke har ønsket» (Woesler 1994, 9). Den samme definisjonen gis i regulativet til Søren Kierkegaards skrifter (SKS) (Kierkegaard 1997, b. K1, 20). SKS slutter seg også til følgende avgrensning av tekstfeil hos Woesler: «Til tekstfejl hører ikke samtidige skriveres, forlagsredaktørers og trykkeres sædvaner, som ikke berører meningen, og som forfatteren har accepteret mer eller mindre frivilligt» (Woesler 1994, 10). SKS regner med fire kategorier tekstfeil, som alle kan rettes: hørefeil, skrivefeil, lesefeil og trykkfeil. Woesler og SKS regner ikke sakfeil som tekstfeil, disse kan omtales i kommentaren. HIS følger SKS på dette punktet.

Som i forrige tilfelle har førsteutgaven og FU samme variant, «lærer», mens trykkmanuskript og første versjon av dramaet har «tærer». HIS oppfatter det slik at «tiden lærer» er feil ut fra konteksten. Margit feiltolker med hensikt Gudmunds påstand om at hun har forandret seg på de syv årene som er gått, i retning av at tiden har tært på henne, altså at hun ser eldre ut, og hun later som hun er fornærmet. Det han egentlig mener, er at hun har endret sin væremåte overfor ham. Men at tiden skal ha lært henne noe, altså at hun har blitt klokere på de syv årene, er ikke tema for diskusjonen mellom de to. Det identiske rimordet på verslinjen over («lærer») styrker oppfatningen av at «tiden lærer» er feil. Sannsynligvis har setteren sett på ordet over linjen, og dermed oppstod feilen.

Ved rettelser av tekstfeil skilles det mellom emendasjoner og konjekturer. En emendasjon er en rettelse av en tekstfeil i grunnteksten der den riktige teksten hentes fra en eller flere andre tekstkilder til verket. Emendasjoner vurderes i HIS dersom en annen tekstkilde (særlig trykkmanuskriptet) har en riktigere lesemåte enn førstetrykket. I rettelsesnoten anføres det hvilke lesemåter de ulike tekstkildene til verket har på tekststedet. Tekstkilder som ikke har tilsvarende tekststed, anføres ikke i noten. Tekstkildene ordnes etter følgende hierarki: grunntekst (vanligvis førstetrykk), manuskripter (yngste først), (senere) trykte utgaver (eldste først). Eventuelle manuskripter skrevet etter førstetrykket settes i kronologisk orden innimellom trykkene.

Noten skal forstås slik: Lemmaet «her» står i den ederte teksten. Etter lemmategnet (]) står tekstkilden den rettede lesemåten er hentet fra, Bergenske Blade (som er et senere trykk). Dernest følger den feilaktige formen, «der», fra grunnteksten, Adresseavisen (som er førstetrykk).

En konjektur (kvalifisert gjetning) er en rettelse uten støtte i andre tekstkilder, enten fordi tekstkilder mangler, fordi det aktuelle tekststedet mangler i kildene, eller fordi også kildene har tekstfeil på stedet. Siglum HIS settes for å markere at rettelsen er utgiverens. En konjekturnote til Catilina 1850 kan se slik ut:

Noten skal forstås slik: Lemmaet «vor» står i den ederte teksten. HIS etter lemmategnet (]) betyr at lemmaets form er utgiverens valg. Så opplyses det om hvilken form ordet har i andre tekstkilder: først ordet og så kildehenvisninger, adskilt med komma.

Internvariasjon er variasjon mellom ulike eksemplarer av en trykt grunntekst som følge av endringer foretatt under trykkeprosessen.

Noten skal forstås slik: Lemmaet «Hærmændene», som står i den ederte teksten, inneholder den riktige lesemåten og er plassert først. Dernest følger feilaktig lesemåte «Hermændene» samt angivelse av hvilket eller hvilke eksemplarer som har denne lesemåten. I tekstredegjørelsen til det aktuelle verket opplyses det om hvilke eksemplarer av grunnteksten som er benyttet. Det mest feilfrie er valgt som hovedeksemplar.

Når grunnteksten er et ferdigstilt manuskript, gjengis ikke hovedteksten diplomatarisk, men med manuskriptendringene anført i det tekstkritiske noteapparatet, jf. 6.2. En manuskriptendringsnote kan se slik ut:

Måten rettelsene er utført på, kan i noen tilfeller gi opplysninger om kronologi. For eksempel vil et erstattende ord som er plassert på linjen etter et overstrøket ord inne i et avsnitt, implisere at endringen er utført umiddelbart. En rettelse utført med en annen penn impliserer at endringen er utført på et senere tidspunkt. En overskriving med samme penn lar det seg derimot ikke gjøre å tidsbestemme. Umiddelbare og senere endringer er spesifisert slik i noteapparatet:

I noen tilfeller kan det være vanskelig å avgjøre hvilken lesemåte som er den endelige etter en endring. Dette gjøres det oppmerksom på:

Rene strykninger er angitt med posisjon, siden disse ikke er gjengitt i den løpende teksten:

Eventuelle andre markeringer i teksten kan være notert dersom de anses å ha betydning:

Skadet tekst kan skyldes bl.a. hull, rifter eller klipping. Skaden anmerkes i noteapparatet dersom den har konsekvenser for lesbarheten. I hovedtekstene er manglende tekst så langt mulig utfylt, innenfor vinkelhaker:

Når grunnteksten er et egenhendig ufullført og/eller uferdig manuskript, gjengis dette diplomatarisk, i urettet form, jf. 6.3. Tekstfeil angis slik i det tekstkritiske noteapparatet:

Dersom det er tvil om et tekststed inneholder en tekstfeil eller ikke, anføres dette slik i det tekstkritiske noteapparatet:

En egen kategori utgjør mulige feil som er metrisk begrunnet. Slike er det mange av i Catilina 1850, der arbeidsmanuskriptet har mer regelrette femfotede jamber enn førstetrykket:

Verslinjen lyder i førstetrykket «hans Fiender imod ham talet –» og mangler altså en stavelse i forhold til versemålet. Arbeidsmanuskriptet har en regelrett femfotsjambe: «idag hans Fiender imod ham talet –». Det opplyses ellers ikke om feil i metrikken i det tekstkritiske noteapparatet hvis ingen av de øvrige tekstkildene har metrisk bedre lesemåter, eller hvis det ikke samtidig er tale om en tekstfeil. Metriske feil og avvik anmerkes derimot i kommentaren.

Internvariasjon er definert som variasjon som følge av endringer i trykkeprosessen innenfor samme opplag, jf. pkt. 7.6. Interne varianter, som det tas hensyn til under etableringen av de trykte hovedtekstene, er det opplyst om i det tekstkritiske noteapparatet.

I den synoptiske sammenstillingen av tekstkilder inngår tekstene i sin fulle lengde, slik at variantene sees i sin kontekst. For noen av sammenstillingene vil de tekstlige forskjellene være markert. I HISe vil variantapparatet således være «positivt», dvs. at det kan opplyse både om likheter og ulikheter mellom tekstkildene. Et negativt apparat viser bare det som avviker. Fordelene med et positivt apparat er, som utgivelsesfilologen Britta Olrik Fredriksen har påpekt, at man hindrer leseren «i at drage e silentio-slutninger af typen ‹når håndskrift N ikke citeres for en afvigende lesemåde, har det altså samme ordlyd som den trykte tekst›, selv om grunden til den manglende citering måske i virkeligheden er at N ikke er disponibelt på det pågældende sted» (Fredriksen 2003, 25).

Tekstkritisk redegjørelse, dvs. redegjørelse for det foreliggende tekstmaterialet i hvert enkelt tilfelle, samt HIS’ behandling av grunnteksten består av følgende punkter:

• valg av grunntekst
• bibliografiske opplysninger (inkludert en typografibeskrivelse av grunnteksten)
• øvrige tekstkilder, med en summarisk beskrivelse av sammenhenger og forskjeller mellom dem
• tekstkritiske bemerkninger (om tekstens ortografi, om HIS’ emendasjoner og standardisering)
• tidligere tekstkritiske utgaver, her opplyses det om teksten er utgitt i FU («folkeutgave» 1898–1902), MU (mindeudgave 1906–07), ES (Efterladte skrifter 1909), SU (standardutgave, 1918) og HU (hundreårsutgave, 1928–57)

For de mindre tekstene (brev, enkeltdikt og sakprosa) er tekstredegjørelsene mindre omfattende. Den tekstkritiske redegjørelsen etterfølges av en beskrivelse av de enkelte manuskriptkildene, jf. Redegjørelse for manuskriptbeskrivelsene.

HIS omtaler manuskriptene til et verk etter en fastsatt typologi, som gjenspeiler stadier i tilblivelsesprosessen. Type 1 og 2 representerer foreløpige utarbeidelser, type 3 og 4 endelige. Manuskripter av alle fire typer kan foreligge renskrevet, ordet «renskrift» alene er derfor ikke anvendelig som typebetegnelse, selv om Ibsen brukte det synonymt med «trykkmanuskript», type 3.

I tillegg har vi scenemanuskripter i form av sufflørbøker og rollehefter. Et «scenemanuskript» er et endelig manuskript til bruk ved teateroppførelse. En «sufflørbok» er et scenemanuskript som inneholder hele stykkets tekst, enten til bruk for teatersufflør eller for andre formål i tilknytning til en oppførelse. Et «rollehefte» er et scenemanuskript til bruk for en enkelt skuespiller. Det inneholder den enkelte skuespillerens replikker.