Du er her:
  • Brev
    Registrant: BJØRNSTJERNE [MARTINIUS] BJØRNSON
    Leveår: 1832–1910
    Kort beskrivelse: norsk forfatter.
Prestesønn, født i Kvikne (nå Tynset), Hedmark. Flyttet 1837 til Nesset sogn i Romsdal, der familien bodde til 1853, da faren overtok Søgne prestekall. Etter skoleår i Molde reiste han 1850 til Kristiania. Elev på Heltbergs «studentfabrikk», der han møtte Ibsen, Lie og Vinje. 1852 examen artium med karakteren non. Vinteren 1852–53 huslærer for sine søsken hjemme på Nesset. Høsten 1853 leste han til anneneksamen, men avbrøt studiet og bestemte seg for å bli dikter. Ble kjent med bl.a. J.E. Sars og O. Vig og livnærte seg av å skrive teater- og litteraturkritikker, stortingsreferater og korrespondanser til provinsaviser. Angrep januar 1854 Welhaven og den romantiske stemningspoesi. Var fra høsten 1855 fast tilknyttet Morgenbladet som teaterkritiker. Kjempet for et norsk teater med norske skuespillere og norsk språk, og ledet 6. mai 1856 en demonstrasjon med pipekonsert mot den nyansatte danske skuespiller Ferd. Schmidt. Skrev 1856 i Morgenbladet om Ibsens Gildet paa Solhoug (nr. 70, 90, 118, 125). Startet 1856 sitt eget blad Illustreret Folkeblad til Belærelse og Underholdning. Etter å ha deltatt i et skandinavisk studenttog til Uppsala forsommeren 1856, skrev han sitt første nasjonale historiske drama, Mellem Slagene, en enakter om kampen mellom birkebeinere og baglere (utgitt 1858 som særtrykk av Christiania-Postens føljetong). Oppholdt seg i København til forsommeren 1857 og stiftet der vennskap med C. Petersen og hans krets. Begynte i København å skrive bondefortellingen Synnøve Solbakken (publisert i Illustreret Folkeblad sommeren 1857 og som bok samme høst hos J. Dahl i Kristiania), som ble hans gjennombrudd. Hadde også suksess med oppførelsen av Mellem Slagene på Christiania Theater 27. oktober 1857, og fullførte et annet arbeid, påbegynt i København, det historiske drama Halte-Hulda (utgitt 1858), som fikk en mer avmålt kritikk og først ble oppført 25. april 1862 (på Kristiania Norske Theater). Etter initiativ fra O. Bull overtok han høsten 1857 etter Ibsen som kunstnerisk leder av Det norske Theater i Bergen. Bjørnson skrev 1858 om Ibsens strid med Christiania Theater om oppførselsen av Hærmændene paa Helgeland i Morgenbladet nr. 76 og 90 og Bergensposten nr. 25. Bjørnson ble redaktør av Bergensposten fra desember 1858 og var aktiv som taler (han debuterte for en større forsamling som 17. mai-taler 1859) i foreningsliv og i politikk, der han markerte seg med demokratiske synspunkter. Publiserte 1859 hos A. Geelmuyden i Bergen sin andre bondefortelling, Arne, som fikk blandet mottagelse. Da han kom til Bergen, oppstod det Bjørnson kalte «et aandeligt Ægteskab» mellom ham og Magdalene Thoresen, men på turné med teateret i Trondheim mai–juni 1858 forlovet han seg med skuespillerinnen Karoline Reimers og giftet seg med henne i september. Januar 1859 ble han oppgitt som far til en sønn født av en hotellpike i Trondheim. Barnet døde to uker senere i byens fattighus (Amdam & Keel 1993–99, b. 1, 194). Med Karoline fikk han 1860 sønnen Bjørn. Flyttet høsten 1859 til Kristiania, der han ble medredaktør av Aftenbladet. Provoserte her Morgenbladet og de regjeringsvennlige, og måtte vinteren 1860 forlate bladet. Bodde i samme hus som Ibsen, som han også var mye sammen med, og han var fadder for Sigurd Ibsen da han ble døpt. Bjørnson hadde vanskelig økonomi våren 1860. Han skrev om rettssaker i avisene og arbeidet med En glad Gut (publisert i samlingen Smaastykker, Bergen 1860). Var sommeren 1860 i København, der han i juli hos premierminister C.C. Hall møtte skuespillerinnen Magda von Dolcke, som han forelsket seg i, korresponderte med og stadig var sammen med under København-oppholdet. I september kom Karoline og Bjørn til København. Forholdet til Dolcke holdt på å velte ekteskapet, og etter at Bjørnson i november fikk et reisestipend på 500 spesidaler fra Stortinget, reiste han alene til Roma. Var her bl.a. sammen med H.C. Andersen og P.A. Munch og skrev en rekke dikt, bl.a. «Fra Monte Pincio» , «Brede Sejl over Nordsjø gaar» og «Bergljot» . Våren 1861 fullførte han Kong Sverre, det første verk han gav ut hos Den Gyldendalske Boghandel i København. September 1861 kom familien etter til Roma. Juli 1862 kom Bjørnsons største middelalderskuespill, trilogien Sigurd Slembe, som Ibsen anmeldte i Illustreret Nyhedsblad 1862 nr. 51. Etter opphold i Tyskland og Paris vinteren 1862–63 kom Bjørnson april 1863 tilbake til Kristiania, der han ble boende til 1873, med unntak av et vinteropphold i København 1867–68. Fikk april 1863 som den første norske forfatter en årlig diktergasje av Stortinget på 400 spesidaler. Engasjerte seg vinter og vår 1863–64 i debatten om den dansk-tyske krig og var skuffet over at Norge ikke støttet Danmark militært. Bjørnson var 1864 og 1865 sammen med B. Dunker sentral i innsamlingene av penger til Ibsens reise og opphold i Roma (Modalsli 2001). Publiserte desember 1864 Maria Stuart i Skotland. Fra januar 1865 til juni 1867 teatersjef ved Christiania Theater, der de fleste skuespillerne nå var norske. Satte opp over 60 skuespill og fikk med sitt eget De Nygifte (1865) sin første oppførelse på Det kongelige Theater i København (premiere 23. november 1865). Trakk seg juni 1867 fra teaterstillingen etter strid med nytt styre. Fra våren 1866 redaktør i det nystartede Norsk Folkeblad, som han snart gjorde til ett av opposisjonens hovedorgan. Ble under opphold i København vinteren 1867–68 sterkt influert av Grundtvig, og hans livssyn fikk nå en klarere kristen forankring. Publiserte 1868 Fiskerjenten, der hovedpersonen tilslutter seg en grundtvigiansk, lys livstro. Fra 1869 et par år medredaktør av R. Schmidt og R. Nielsens tidsskrift For Ide og Virkelighed, der han inntrådte på sin venn C. Petersens plass etter at denne i all hast hadde måttet forlate Danmark. Fra 15. januar1870 valgt til formann i Studentersamfundet og etter stor strid gjenvalgt 19. mars for et nytt kvartal. Utgav 1870 Digte og Sange og den episke diktkretsen Arnljot Gelline.
Bjørnson likte ikke Brand og satte opp bare to Ibsen-stykker i sin sjefstid på Christiania Theater. Han ble til gjengjeld meget begeistret for Peer Gynt (Norsk Folkeblad 1867 nr. 47 og 50), men etter C. Petersens negative anmeldelse av boken opphørte regelmessig korrespondanse mellom Bjørnson og Ibsen i ti år. Høsten 1869 oppfattet Bjørnson De unges Forbund som et angrep på seg og opposisjonen og gav uttrykk for det bl.a. i et samtidig dikt til Johan Sverdrup (Norsk Folkeblad 1869 nr. 47) (HFL 3; NBL 2. utg.).
Bjørnson ledet september 1870 – februar 1872 skuespillerne ved Det norske Theater, Møllergaden, med avbrudd november–desember 1871 da han var på turné i Sverige og holdt foredrag om den italienske renessanse og Giuseppe Garibaldi. Sympatiserte med Frankrike under den fransk-tyske krig, men utviklet seg i tyskvennlig retning under inntrykk av Tysklands samling. Utgav 1872 Sigurd Jorsalfar, som med musikk av Grieg ble satt opp på Christiania Theater 10. april 1872. Våren 1872 på foredragsreise i Norge. Juli 1872 bidro han til at det ble arrangert et møte på Hamar mellom lederne for de nordiske venstrepartier, J. Sverdrup, S.A. Hedlund og S. Høgsbro. I «Nogle Ord til Ungdommen» i For Ide og Virkelighed 1872 angrep han C. Ploug og den eldre nasjonalliberale skandinavismen, «intelligensen», «kjøbenhavneriet», det akademiske eksamensvesen og statskirken, mens han agiterte for Grundtvig og Sverdrup, almen stemmerett, jury, republikk og faste partidannelser. 12. september 1872 tok han på «vennemøtet» i København etter Grundtvigs begravelse til orde for å forandre signalene overfor Tyskland, senere utdypet i to artikler i Oplandenes Avis 21. og 25. september 1872. Bjørnson ble voldsomt angrepet i den følgende «Signalfeiden», bl.a. av Ibsen, og Bjørnsons medredaktører i For Ide og Virkelighed ekskluderte ham fra redaksjonen. Utgav høsten 1872 en samling av sine Fortællinger i to bind, kjent som «bondefortellingene», de mest populære av Bjørnsons bøker. Fra nyttår 1873 på opplesnings- og foredragsreise i Sverige, der han gjorde stor lykke. August 1873 – juni 1875 i utlandet, om somrene i Schwaz i Østerrike, om vintrene i Firenze og Roma. Påbegynte et nytt skuespill om Sigurd Jorsalfar og tekst til en opera om Olav Tryggvason, som Grieg skulle sette musikk til, men de ble ikke fullført, og Bjørnson kom ikke til å skrive flere historiske skuespill eller bondefortellinger. Skrev i begynnelsen av 1874 En Fallit, som ble en stor scenesuksess i flere europeiske land, og Redaktøren, begge utgitt 1875; stykkene innledet det borgerlige problemdrama i Norden. Februar 1874 kjøpte han gården Aulestad i Gausdal, dit han kom juni 1875 etter hjemkomsten til Norge. Publiserte 1875 fortellingen «En Skitse fra Italien» i H.J. Greenstens samling Fra Fjeld og Dal, 1879 utgitt som egen bok under tittelen Kaptejn Mansana. 1877 utkom dramaet Kongen, som angrep en rekke samfunnsinstitusjoner, deriblant kongedømme og statskirke, og som teatrene avviste. Utgav samme år også fortellingen Magnhild. Mai–juni 1876 angrep han prestene i Oplandenes Avis. Bl.a. under inntrykk av moderne bibelkritiske verker begynte hans oppbrudd fra kristendommen i 1877. Holdt 31. oktober 1877 talen «Om at være i Sandhet» i Studentersamfundet, startet i desember et oppgjør med helveteslæren (fortsatt 1878–79) og hadde sommeren 1878 forlatt kristendommen. Skrev 1878 i Ude og Hjemme om «Vis-Knut», en mann som i moderne tid var blitt kjent for å ha utført mirakler. Tok desember 1878 – februar 1879 også avstand fra norske grundtvigianeres folkelige og nasjonale idealer, bl.a. landsmålet. Skrev 1878 skuespillet Det ny System, om vanskene med å hevde sannheten i et lite samfunn, men var misfornøyd med første trykte versjon og utgav det først oktober 1879. Det fikk urpremiere ved Residenz-Theater i Berlin 19. desember 1878, men ble avvist i Kristiania. Reiste høsten 1878 til verdensutstillingen i Paris. På hjemreisen stoppet han i København, der det politiske og litterære venstre holdt fest for ham, og i Göteborg. Utgav september 1879 Leonarda, som hadde hatt urpremiere 22. april og var blitt en suksess på Christiania Theater, men som ble avvist ved Det kongelige Theater i København, hvilket ledet til en omfattende avisfeide. Var 13. mars 1879 med på å reise krav om et såkalt rent norsk flagg, og i den følgende tid ble kampen for norsk selvhevdelse i unionen hans fremste sak. Reiste i slutten av oktober 1879 til Meiningen etter invitasjon fra Georg 2., deretter via München til Wien, der han ble feiret i flere litterære foreninger.
Våren 1880 var Bjørnson sentrum i den politiske og kulturelle kamp i Norge med foredrag om republikk (Af mine Foredrag om Republiken, september 1880), om statsrådssaken, husmennenes kår og med innlegg i utenlandske aviser. September 1880 – mai 1881 i Amerika der han holdt en rekke foredrag og bl.a. møtte igjen Clemens Petersen. Vakte under oppholdet voldsom motvilje i det ortodokse norsk-amerikanske miljøet med sine bibelkritiske og fritenkerske ytringer. Etter hjemkomsten holdt han 17. mai 1881, etter stor strid og etter motstand fra bl.a. Camilla Collett, talen ved avdukningen av Wergeland-monumentet i Kristiania. Skrev i Dagbladet 1881 nr. 328 til fordel for Ibsen under Gengangere-striden, noe som innledet en forsoning mellom dem. Bjørnson holdt en rekke politiske taler, hvorav mange ble utgitt som brosjyrer 1881–82, og han innledet 4. juli 1882 venstres valgkamp med en stor tale på Stiklestad. For å få litterær arbeidsro flyttet han høsten 1882 fra Aulestad og bodde desember 1882 – høsten 1887 i Paris, de fleste år med sommeropphold i Schwaz i Tyrol, der han og Ibsen møttes ca. 12.–14. september 1884. I Paris ble han 1883 kjent med Strindberg, et vennskap som endte med brudd etter et års tid. Etter nærmest daglig samvær med Jonas Lie i Paris, gikk også det vennskapet overstyr da Lie 1887 sluttet seg til Bjørnsons fremste uvenner blant bohemen. Bjørnsons forfatterskap i denne tiden er delvis preget av religionskritiske problemstillinger: novellen «Støv» (Nyt Tidsskrift 1882), de bibelkritiske studiene Hvorfra stammer miraklerne i det Ny Testamente? (1882, etter Charles B. Waites History of the Christian Religion to the Year 200) og Tænke selv! (1883, etter Robert Ingersoll i North American Review). Det samme gjelder hovedverket Over Ævne : første Stykke (november 1883, uroppført 1886). September 1883 utgav han skuespillet En Hanske, et innlegg i debatten om seksualmoral som utfordret de radikale, og som kom til å spille en stor rolle i den nordiske sedelighetsdebatten, særlig etter oppførelsen av den bearbeidede versjonen 1886. Utgav høsten 1884 romanen Det flager i byen og paa havnen, som også inneholder sedelighetsforkynnelse, og 1885 lystspillet Geografi og kærlighed. Etter avreisen fra Paris turnerte han november 1887 – våren 1888 i Danmark, Norge, Sverige og Finland med sedelighetsforedraget «Engifte og mangegifte» . 30. juni 1887 sa han fra seg sin diktergasje i protest mot at A. Kielland ikke oppnådde samme. Oktober 1887 skrev han i Dagbladet (nr. 330) «Om Ibsens Tale i Stockholm» . 1887 innledet Bjørnson sin første store strid mot landsmålsarbeidet, i en omfattende debatt der A. Garborg ble hans hovedmotstander. Ved stortingsvalget 1888 stod Bjørnson sammen med J. Steen frem som en av Rene Venstres ledere, i skarp opposisjon til J. Sverdrup. Da hans gamle venn Ole Richter, statsminister i Stockholm, tok sitt liv 15. juni 1888, holdt mange Bjørnson ansvarlig, etter at Bjørnson hadde røpet fortrolige opplysninger som Richter hadde gitt ham om Sverdrup.
Bodde 1888–93 på Aulestad, i en litterært mindre produktiv periode. Utgav høsten 1889 romanen Paa guds veje, rettet mot kristelig dømmesyke. Engasjerte seg nå sterkt i unionsspørsmålet, bl.a. med en mengde artikler i skandinavisk og internasjonal presse. Engasjerte seg også i fredssaken og for voldgiftstanken. Bjørnson var hovedmann bak Venstres programfesting av kravet om egen norsk utenriksminister på landsmøtet januar 1891. Deltok deretter aktivt i valgkampen, der dette spørsmålet stod sentralt og bidro til Rene Venstres valgseier. Kom imidlertid snart i opposisjon til Venstres «knyttnevepolitikk», og fra 1893 arbeidet han for å samle Venstre og Høyre i unionsspørsmålet. 31. mai 1892 besluttet Stortinget å gi ham tilbake den diktergasjen han hadde frasagt seg i solidaritet med Alexander Kielland. Publiserte fra 1892 noen dikt og fortellinger i Nyt Tidsskrift : ny Række og utgav 1894 Nye Fortællinger. Reiste høsten 1893 til Schwaz i Tyrol, var deretter vinteren 1893–94 i Roma, sommeren 1894 i Schwaz, høsten samme år i München, vinteren 1894–95 i Roma, sommeren 1895 i Tyrol, vinteren 1895–96 i München, 1896 en periode i Norge, vinteren 1896–97 i München, sommeren 1897 i Norge, vinteren 1897–98 i Tyrol, München og Roma, sommeren 1898 i Bayern og Tyrol, vinteren 1898–99 i Roma, før han våren 1899 vendte tilbake til Norge. Skrev vinteren 1895–96 en større artikkel om «Den moderne norske litteratur» (for Maximilian Hardens Die Zukunft og det amerikanske Forum, i Norge trykt i Kringsjaa 1896), der han bl.a. behandler Ibsen. Utgav 1895 Over ævne : andet stykke og 1898 Paul Lange og Tora Parsberg, det siste med utgangspunkt i Ole Richter-affæren. Utgav 1898 en samling politiske brev skrevet til en russisk avis, Mine brev til Petersburgskija Vjedomosti m.m., som vakte stor forbitrelse i Sverige. 1896 turnerte han og datteren Bergliot Ibsen i Norge og Danmark med prosabearbeidelser av Victor Hugo-dikt. Januar 1898 sluttet Bjørnson seg til Zolas kamp for Dreyfus. Utfoldet også på en rekke andre områder et omfattende journalistisk forfatterskap, samtidig som han holdt flere store taler. Høsten 1899 stod han for instruksjonen da hele Over ævne for første gang ble oppført i Kristiania, på det nye Nationaltheatret. Reiste 1900 til Roma og Paris, men vendte om sommeren tilbake til Aulestad. 1900–02 utkom Samlede værker : folkeudgave (11 b.). Ble 1900 syk, mistet hørselen på et øre og fikk varig svekket helse. Vinteren 1900–01 i Berlin og Paris. Utgav skuespillene Laboremus (1901) og Paa Storhove (1902). 1901–03 i Norge. 1903 brøt han åpent med Venstre og bidro sammen med Høyre-leder Francis Hagerup til dannelsen av Samlingspartiet, som satte «forhandling, bare forhandling» med Sverige på programmet, og som vant stortingsvalget. Høsten 1903 tildelt Nobelprisen i litteratur. Våren 1904 – sommeren 1905 i Italia, der han skrev skuespillet Daglannet (1905). Bodde 1905–10 vekselvis på Aulestad, i Roma og i Paris. 1906 utkom hans siste roman Mary. Bjørnsons siste politiske saker var kampen mot landsmålsbevegelsen (1907) og til støtte for slovakenes selvstendighetskamp (1907–08). 1909 utkom det siste skuespillet Når den ny vin blomstrer. Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris. Liket ble bragt med panserskip til Kristiania, og 3. mai ble han fulgt til graven av et stort folketog (NBL). Brev mellom Bjørnson og Ibsen er publisert i Gro-tid : brev fra årene 1857–1870 (1912, 2 b.) og «Utrykte brev mellem Bjørnson og Ibsen 1882–98» (Edda 1938, 105–24).
 
Mottaker avKommentar
16/9 1864  
28/1 1865  
12/9 1865  
4/3 1866  
5/5 1866  
[17/11 1866]  
9/12 1867  
28/12 1867  
13/3 1872  
28/10 1877  
12/7 1879  
8/3 1882  
4/8 1882  
9/8 1882  
9/1 1884  
23/3 1884  
15/8 1884  
29/9 1884  
22/12 1885  
24/5 1888  
8/12 1892  
15/6 1897  
29/12 1898  
 
Omtalt iKommentar
J. Sverdrup [22/11 1859]  
Karl 15. 27/5 1863  
C. Petersen 10/8 1863  
B. Dunker 7/3 1864  
B. Dunker 7/3 1864  
Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab 25/3 1865  
J. Sverdrup 12/9 1865  
F. Hegel 25/10 1865  
F. Hegel 15/11 1865  
F. Hegel 7/3 1866  
F. Hegel 16/3 1866  
M. Birkeland 4/5 1866  
F. Hegel 9/6 1866  
E. Grieg 24/8 1866  
M. Birkeland 5/10 1866  
F. Hegel 2/11 1866  
C. Tønsberg 11/11 1866  
F. Hegel 8/3 1867  
F. Hegel 18/9 1867  
F. Hegel 18/10 1867  
F. Hegel 24/2 1868  
F. Hegel 27/4 1868  
F. Hegel 28/7 1868  
R. Schmidt 26/1 1869  
F. Hegel 20/2 1869  
F. Hegel 14/3 1869  
F. Hegel 7/4 1869  
F. Hegel 2/5 1869  
F. Hegel 16/6 1869  
G. Brandes 15/7 1869  
F. Hegel 14/12 1869  
R. Schmidt 27/12 1869  
F. Hegel 25/1 1870  
J.P. Andresen 10/2 1870  
F. Hegel 12/2 1870  
J.H. Thoresen 8/3 1870  
F. Hegel 11/4 1870  
F. Hegel 13/4 1870  
F. Hegel 5/5 1870  
J.P. Andresen 12/5 1870  
F. Hegel 25/5 1870  
M. Thoresen 29/5 1870  
M. Thoresen 4/6 1870  
F. Hegel 20/6 1870  
J.P. Andresen 26/6 1870  
J.H. Thoresen 25/12 1870  
F. Hegel 8/1 1871  
J.H. Thoresen 13/1 1871  
F. Hegel 21/1 1871  
F. Hegel 16/2 1871  
Den Gyldendalske Boghandel 5/3 1871  
M. Birkeland 10/10 1871  
Ukjent 15/10 1871  
F. Hegel 27/12 1871  
F. Hegel 19/1 1872  
M. Birkeland 13/3 1872  
M. Birkeland 9/4 1872  
J.H. Thoresen 27/9 1872  
F. Hegel 20/11 1872  
Ukjent 3/9 1873  
J.H. Thoresen 9/6 1873  
F. Hegel 8/8 1873  
G. Brandes 8/9 1873  
J.H. Thoresen 4/10 1873  
F. Hegel 13/11 1873  
Dags-Telegraphen 24/2 1875  
F. Hegel 16/3 1875  
E. Stjernström 3/6 1875  
F. Hegel 17/6 1875  
H. Lassen 22/1 1876  
H. Lassen 21/2 1876  
J. Sverdrup 4/2 1877  
F. Hegel 23/8 1877  
Oscar 2. 20/9 1877  
C.K.F. Molbech 11/10 1877  
F. Hegel 28/10 1877  
F. Hegel 5/5 1878  
F. Hegel 2/8 1878  
M. Grønvold 6/11 1878  
F. Hegel 15/9 1879  
F. Hegel 1/11 1879  
F. Hegel 6/11 1879  
F. Hegel 22/1 1880  
E. Lobedanz 12/9 1880  
H.E. Berner 27/3 1881  
L. Passarge 17/8 1881  
G. Brandes 3/1 1882  
O. Skavlan 24/1 1882  
O. Borchsenius 28/1 1882  
H.E. Berner 18/2 1882  
O. Thommessen 6/4 1882  
F. Hegel 23/10 1882  
F. Hegel 2/12 1882  
F. Hegel 4/6 1883  
F. Hegel 18/9 1883  
F. Hegel 16/10 1883  
Stortinget [mars/april 1884]  
Su. Ibsen 19/8 1884  
F. Hegel 2/9 1884  
Su. Ibsen 17/9 1884  
L. Josephson 20/9 1884  
K. Bjørnson 23/9 1884  
Si. Ibsen 24/9 1884  
F. Hegel 30/10 1884  
J. Lie 20/11 1884  
F. Hegel 11/2 1885  
F. Hegel 2/3 1885  
J. Lie 27/1 1887  
F. Hegel 3/5 1887  
Finants- og Tolddepartementet [14/5 1888]  
B. Harrison 27/2 1889  
J.H. Thoresen 2/1 1891  
Si. Ibsen 8/2 1893  
Odelstinget 10/2 1897  
Si. Ibsen 30/5 1897  
Nikolai 2. [juni 1899]  
A. Larsen 30/4 1900  
Stortinget 20/11 1900