Henrik Ibsens skrifter

Boken er beskåret og bundet inn uten omslagsblad. Innbindingen er håndverksmessig utført, forlagsbind i blå helshirting. Ryggen har forfatternavn og tittel i gullpreg («H. Ibsen / Kejser og Galilæer») med ornamenter over og under. Forpermen er dekorert med keiser Julians profil i gullpreg, jf. Utgivelse ovenfor. Portrettet og teksten på ryggen er innrammet av samme antikke mønster. På bakpermen står forlagets logo i blindpreg, og på begge permer er det en enkel ramme i blindpreg. Bindet skal også finnes i farvene grønt, rødt, fiolett og gråblått; det er også observert bind med tresidig gullsnitt, men disse er sjeldne (jf. Schiøtz & Ringstrøm 2006, 169). Forsatsbladene er dobbeltblad i tykt, gulbrunt papir av grovere kvalitet, med den ene delen limt til for- og bakperm. Et flyblad er limt til forsatsbladenes frie del foran og bak.

Boken består av 32 ark falset i oktavformat (8 blad, 16 sider pr. ark), ca. 118 × 174 mm.Målene gjelder boksiden, bredde × høyde. Arksignaturene 1–32 med teksten «Henrik Ibsen : Kejser og Galilæer. I.» (ark 1–15) og «Henrik Ibsen : Kejser og Galilæer. II.» (ark 16–32) finnes på s. 17, 33, 49, 65, 81, 97, 113, 129, 145, 161, 177, 193, 209, 225, 241, 257, 273, 289, 305, 321, 337, 353, 369, 385, 401, 417, 433, 449, 465, 481 og 497. Bokens omfang er 512 sider. Pagineringen er med arabiske tall og inkluderer stykkets tittel s. [1], blank s. [2], tittelblad s. [3], blank s. [4], innholdsfortegnelse s. [5], blank s. [6], deltittel s. [7], blank s. [8], rolleliste s. [9] og [10], begynnelsen på første akt s. [11], og løper fra s. 12 til 512. På sidene [67], [103], [145], [203], [295], [341], [400] og [461] i første og annen del av boken begynner nye akter, og sidetallet er her utelatt; likeledes mellom første og annen del, dvs. blank s. [236], og videre deltittel s. [237], blank s. [238], rolleliste s. [239] og [240] og annen dels begynnelse s. [241].

Teksten i Kejser og Galilæer (1873) er satt i antikva. Tittelbladene og deltitlene er satt med midtstilte majuskler. Rollelistene er venstrestilt, i en mindre skriftgrad enn replikkene, rollenavnene i majuskler og kapiteler, overskriften «De optrædende» er sentrert og satt i sperrede majuskler. Aktoverskrifter er satt med midtstilte, sperrede majuskler, i samme grad som replikkene. Rollenavn før replikk står sperret og midtstilt på egen linje og er satt i samme grad som replikkene. Sceneanvisninger er satt i en mindre grad enn replikkene; etter rollenavn står de på midtstilt, egen linje. De frittstående sceneanvisningene er blokkjustert; ved slutten av eller i replikker står de i flukt med teksten. Alle sceneanvisninger står i parentes. Sperring er benyttet som utheving. Rollenavn i sceneanvisninger står i samme grad som disse, men er sperret. Etter innholdsfortegnelser, deltitler, rollelister (samt mellom rolleliste og situasjonsbeskrivelse), mellom sceneskift og etter aktoverskrifter står enkle skillestreker. Ved aktslutt er det benyttet en enkel finalstrek. Sidetall er plassert i overmarg med en strek under.

Trykkvaliteten er jevnt god, men det er noen få forekomster av svakt trykk, skadede typer og feilaktig bruk av fett snitt. Slike typografiske mangler er i HIS’ hovedtekst rettet stilltiende.

Papiret i bokblokken er svakt gulnet og gjennomgående brunplettet. Enkelte blad har løsnet fra bindet. Ryggen og permens hjørner er slitt. For øvrig er eksemplaret i god stand.

Det er mange større og mindre forskjeller mellom tekstkildene. NBO Ms. 8° 1937a er et egenhendig arbeidsmanuskript, muligens til et påtenkt forord. I dette manuskriptet, en ytterside av et dobbeltblad, antyder Ibsen at han har skrevet eller planlagt et forord. Om teksten i NBO Ms. 8° 1937a kan ha tilhørt dette forordet eller er en kladd til et brev, er vanskelig å si. Av flere grunner er det sannsynlig at NBO Ms. 8° 1937a er skrevet sensommeren/høsten 1869 (jf. Manuskriptbeskrivelse ), men likheter i formuleringer finnes også i senere brev hvor Ibsen omtaler stykket, f.eks. til Ludvig L. Daae 23. februar 1873. I dette brevet skriver han at det bl.a. i karakteren Julian finnes «mere åndeligt gennemlevet, end jeg gider gøre publikum rede for». Denne setningen faller i noen grad sammen med en setning i NBO Ms. 8° 1937a om at han i forordet vil vokte seg vel for å uttale hva stykkets idé består i. I korrespondansen med Frederik Hegel er det ikke tale om noe forord.

NBO Ms. 8° 2821:14 er et egenhendig notat bakerst i et eksemplar av August Neanders Ueber den Kayser Julianus und sein Zeitalter : ein historisches Gemälde, 2. Aufl., Gotha 1867. Hverken NBO Ms. 8° 1937a eller NBO Ms. 8° 2821:14 har hatt betydning for tekstetableringen.

NBO Ms. 8° 1937b består av ett blad og inneholder en handlingsoversikt, replikkutkast og begynnelsen på et brev til Georg Brandes. Handlingsplanen innledes av en tekst med overskriften «Ved hulvejen», og planen som skisseres her, er blitt utarbeidet i NBO Ms. 4° 1111a, bl. 328–37, renskrevet i Ms. 4° 1111d, bl. 120v–34r. Teksten i Ms. 8° 1937b gjenfinnes i trykkmanuskriptet i så omarbeidet stand at HIS ikke har konsultert den direkte under tekstetableringen (jf. også Tilblivelse ).

NBO Ms. 4° 1111 inneholder det mest omfattende og kompliserte manuskriptmaterialet til Kejser og Galilæer. Skriveprosessen strakte seg over flere år og gjennomgikk faser det er vanskelig å rekonstruere fullstendig. Både ES og HU presenterer materialet etter innhold og grad av utarbeidelse, men med formodninger om genetisk sammenheng. I HIS vil inndelingen av manuskriptet i den elektroniske delen (HISe) følge manuskriptbeskrivelsen nedenfor, som relaterer delene til hverandre i større grad enn ES og HU. Der gis også referanse til omtalen i ES og HU.

Den viktigste strukturelle forskjellen mellom den endelige teksten og manuskriptene i NBO Ms. 4° 1111 ligger i hovedinndelingen av materialet. Vinteren 1872–73 besluttet Ibsen å skrive dramaet om fra tre til to avdelinger, dvs. å omarbeide det som var tenkt som de to første avdelingenes seks akter til én del med fem akter (jf. Tilblivelse ovenfor).

For de tre første aktenes del foregikk denne omarbeidelsen uten overgripende endringer, men endringene er like fullt av betydning. I det som skulle bli den endelige teksten, er det f.eks. i første akt skutt inn en samtale mellom Julian og skriftlæreren Hekebolios etter en samtale mellom Julian og Gallos og før keiserens inntreden; sml. den endelige teksten i HIS 6 til med den eldre teksten i NBO Ms. 4° 1111c på tilsvarende sted (bl. 48v–49r). Den eldre teksten går rett over fra samtalen mellom Julian og Gallos til keiserens inntreden; Hekebolios er heller ikke med i personlisten til denne teksten (NBO Ms. 4° 1111c, bl. 3v og 4). Den innskutte teksten finnes som arbeidsmanuskript i Ms. 4° 1111a, bl. 324. En annen vesentlig forskjell finnes i første akt i den endelige teksten, som der slutter med at Agathon ikke vil følge Julian (HIS 6, ); det vil han derimot på tilsvarende sted i arbeidsmanuskriptet NBO Ms. 4° 1111c (bl. 51r). For øvrig er teksten både utvidet og beskåret, ordvalg er endret osv., men arbeidsmanuskriptenes tre første akter har temmelig godt sammenfall med den endelige teksten i tekst og handling.

I den opprinnelige annen dels tre akter har Ibsen foretatt større tekstlige omarbeidelser. Her finner vi en sammenstøpning av de opprinnelige scenene i første og annen akt til én akt, den fjerde, i den endelige tekstens første avdeling (som slik kom til å bestå av fem akter). Det er arbeidsmanuskriptet Ms. 4° 1111d som blir omarbeidet til Ms. 4° 1111c, bl. 83–105 (som igjen svarer nokså godt til den endelige teksten). Denne struktur- og tekstforandringen gir et godt innblikk i Ibsens dramaturgiske arbeidsmåte, noe allerede ES (1, XXX–XXXI) har bemerket. Ulike scener som utspiller seg på ulike steder, blir til én enkelt, f.eks. blir flere av scenene fra felttoget i Gallia bearbeidet fra handling til omtale i dialog.

I de tilfeller der deler av Ms. 4° 1111 (først og fremst c og e) har tekstlig likhet med førstetrykket, har HIS tatt hensyn også til disse ved etableringen av hovedteksten.

Notatene i NBO Ms. 8° 1937c, ett dobbeltblad «Nye optegnelser», kan delvis regnes som tilblivelsesvarianter til trykkmanuskriptets og førstetrykkets tekst (der s. 477 og 479; jf. også Manuskriptbeskrivelse ), og er altså yngre enn NBO Ms. 8° 1937a–b og NBO Ms. 4° 1111.

Trykkmanuskriptet KBK Collin 262, 4°, II.3 adskiller seg i liten grad fra førstetrykket. Det bygger på Ms. 4° 1111 (særlig del c og e), men har i forhold til dette en stor mengde mindre endringer. Trykkmanuskriptets siste blad inneholder rettelser til annen utgave, som Ibsen sendte Frederik Hegel 12. oktober 1873.

Halvdan Koht regner (1956, 116–17), i en artikkel som supplerer hans og D.A. Seips manuskriptredegjørelser i HU 7, det upubliserte diktet «Judas» (1871, NBO Ms. 4° 1110b, 27r og 33r–v) som ett av de tidligste forarbeidene til Kejser og Galilæer. Begrunnelsen er den nære tematiske sammenhengen – Judas som «tolvte hjul» og «viljens problem» – som gjenfinnes i NBO Ms. 4° 1111a, bl. 318v–19r og i den tidligere opptegnelsen bl. 299. HIS regner ikke diktet som tekstkilde til Kejser og Galilæer.

Til førsteutgaven hadde Ibsen visse ønsker. Han bad i brev til Frederik Hegel 22. februar 1873 om at boken skulle bli satt med «franske typer», fordi de ville passe til det antikke innholdet. Han ville også at pagineringen, siden den måtte omfatte tittelbladet til annen del, også skulle inkludere tittelbladene i første del. Pagineringen ble etter noe diskusjon i Hegels og Ibsens brevveksling februar–mars 1873 slik Ibsen først ønsket. Valget av typer ble også diskutert i månedene februar–april. Etter at Hegel og Ibsen først var blitt enige om å benytte de eldre antikvatypene fordi boktrykker Thiele ikke hadde de franske typene på lager, og boken derved kunne forsinkes, ble den til sist likevel satt med de nye. En streik blant setterne hadde nemlig utsatt trykkingen såpass lenge at det likevel ble tid til å vente på de nye skrifttypene. Også et annet forhold bidro til forsinkelsen: Det var kommet inn uventet mange bestillinger på innbundne eksemplarer (800), noe som ifølge Hegel (brevkonsept av 2. oktober 1873, KBK NKS 3742, 4°, II) skapte problemer fordi det var få bokbindere som var i stand til å utføre denne typen bind. I brevet til Hegel 22. februar 1873 gjør Ibsen også oppmerksom på feil som ville kunne oppstå ved unøyaktig lesning av trykkmanuskriptet, nemlig at brutte linjer der kunne misforstås dithen at replikkteksten tilhører to replikkinnehavere eller et nytt avsnitt i samme replikk. Det oppstod ingen slike feil i førstetrykket. Brevet inneholder også et svar på Hegels forespørsel (brevkonsept av 10. februar, KBK NKS 3742, 4°, II) om «paa Bagsiden af Titelbl. at anføre, istedet for Oplag, Første Tusend, Andet Tusend». Førstetrykket har ikke noe sted opplysninger om opplagstall. Det er mulig dette likevel ble opplyst på et av omslagsbladene, som gjerne var et farvet tittelblad i tykkere papirkvalitet, men de eksemplarer HIS har brukt, har ingen omslagsblad intakt. I brev til Hegel 22. april 1873 ber Ibsen om endringer i personlisten: Han er usikker, men mener å huske at han til det «første af stykkerne har opført navnene: ‹Soldaten Laipso› eller ‹Soldaten Festus›. I dette tilfælde bedes disse navne udstrøgne, og derimod, umiddelbart foran navnet ‹Fanebæreren Mauros› indsat følgende to navne: ‹Underføreren Laipso› og ‹Underføreren Varro›». Ibsen husket feil, de to soldatene var ikke med i trykkmanuskriptets rolleliste. Hegel svarer (brevkonsept av 25. april 1873, KBK NKS 3742, 4°, II) at han setter inn de to nye navnene slik Ibsen ønsker.

I annen utgave ble alle de rettelsene som Ibsen hadde sendt Hegel 12. oktober 1873, tatt hensyn til. Til tredje utgave 1880 ønsket Ibsen en tekstendring, jf. brev til Hegel 2. februar 1880: «Et ord i dette stykke har givet anledning til misforståelse og bedes derfor rettet. Side 511, 10de linje ovenfra står: røgoffer; dette bedes forandret til: sonoffer.» Fra og med tredje utgave ble teksten slik; den finnes imidlertid ikke i de øvrige tekstkildene, og HIS har ikke tatt hensyn til den under etableringen av hovedteksten. Hvilken misforståelse Ibsen sikter til, er ikke klart. Brevmaterialet har ingen flere henvisninger til dette tekststedet. I samme brev viser Ibsen til Hegels angivelige forslag fra 1873 om å utgi boken i to bind. Ibsen skriver at han ikke har noe imot det. Det er ikke bevart flere brev som omhandler dette spørsmålet, men tredje og senere fjerde utgave utkom med nytt tittelblad og ny paginering i annen del. (I de eksemplarer HIS har benyttet, er delene bundet sammen.) Flere av de feil Ibsen påpekte i 1873, er kommet inn igjen i tredje utgave. Det er et indisium for at denne er satt etter førsteutgaven, men siden noen av feilene i Ibsens rettelsesliste til annen utgave er rettet også i tredje, kan vi ikke slå fast om det er første eller annen, eventuelt begge, som ligger til grunn for tredje utgave. En forvanskning av teksten er oppstått i fjerde utgave, hvor ordet «føler» er endret til «får» (jf. MU 5, 13). Femte utgave har samme materie, arksignaturer og feil som teksten i FU, men ny tittelside. Det dreier seg om et restopplag av FU som er forsynt med nytt tittelblad.

I alle de trykte utgavene står teksten «Teppet falder» etter hver akt, mens ingen av manuskriptene har denne. I alle de senere utgavene er enkelte mindre trykkfeil ut over de omtalte kommet til etter førsteutgaven.

I tillegg til HIS’ hovedtekst finnes en diplomatarisk og søkbar gjengivelse samt en fotografisk faksimile av grunnteksten. De øvrige tekstkildene gjengis diplomatarisk, manuskriptene også med faksimile, med mulighet for søk og sammenligning med grunnteksten.

HIS har i margen sidereferanser til grunnteksten og til HU.

Kejser og Galilæer er det første av Ibsens dramaer som fra begynnelsen av utkom i den rettskrivning som Ibsen benyttet fra 1870. Den er i tråd med anbefalingene fra det skandinaviske rettskrivningsmøtet i Stockholm 25.–30. juli 1869, der Ibsen selv deltok, om ny ortografi i norsk, svensk og dansk. Ordvalg, ortografi og grammatikk i grunnteksten er således, som offisiell norsk i samtiden, i tråd med danske normer, men med tiltagende grad av særnorske former, som f.eks. hele staden for den hele stad. I Kejser og Galilæer preges stilen ellers av høytidelige og arkaiserende ord og av bibelspråk (jf. kommentarene til stykket). Ibsen har, som Ragnvald Iversen påviser (1931), i noen grad forsøkt å redusere antallet lånord av gresk-latinsk opprinnelse under arbeidet med dramaet. Han bruker f.eks. ord som blodvidne for martyr. Også germanismer, finner Iversen, har Ibsen forsøkt å variere med norske ord, således f.eks. bekæmpe med kæmpe imod. Erstatningene er ikke konsekvent gjennomført, og mange av dem må tilskrives stilistiske og rytmiske krav.

I HIS er tegnsetting standardisert på følgende måte: Etter titler, overskrifter og rolleinnførsler i rollelister samt replikkåpner i dramateksten er eventuelle skilletegn (punktum, komma, kolon) fjernet. I sceneanvisninger først i akt og scener, i frittstående sceneanvisninger mellom replikker og i stedsbeskrivelser etter rolleliste er eventuell parentes fjernet. Disse elementene har gjennomgående fått stor forbokstav og avsluttes med punktum. Frittstående sceneanvisninger har beholdt eventuelle «indre» parenteser. Sceneanvisninger til slutt i replikker regnes som del av replikken dersom de er ufullstendige setninger, og som frittstående, utenfor replikken, dersom setningen er fullstendig.

Sceneanvisninger inne i replikk, inkludert sceneanvisninger som står til slutt i replikk (ikke frittstående), begynner med liten forbokstav og avsluttes uten interpunksjon. Sceneanvisninger som følger rett etter replikkinnehaverens navn, har ikke parenteser. Øvrige sceneanvisninger i replikk har parentes.

Skillestreker er beholdt der de har strukturerende funksjon, for eksempel når de markerer sceneskift og sceneskiftet ikke er markert på annen måte. Skillestreker som bare har karakter av ornament, er ikke gjengitt. Grunntekstens typografiske system for øvrig er ikke forsøkt imitert i HIS.

Tekstfeilene i Kejser og Galilæer (1873) er relativt få, og omfatter i tillegg til de feil Ibsen selv har påpekt (KBK Collin 262, 4°, II.3), i hovedsak mindre setterfeil, som for eksempel aa for å, I for l, majuskel for minuskel og gal tegnsetting.

HIS har rettet de feil Ibsen noterte i rettelseslisten (og som dels skyldes feillesning av trykkmanuskriptet i setteriet) i så nær som ett tilfelle, s. 376, hvor han ønsker å endre «venstre» til «højre» i en sceneanvisning. Trykkmanuskriptet har «venstre», og det er ikke tale om en tekstfeil, men en endring eller forbedring som hører til annen utgave. En av de feilene Ibsen selv gjorde oppmerksom på, skyldes en snudd type. I ordet «pragt» (s. 339) er «p» blitt snudd til «d», slik at ordet feilaktig kom til å bli «dragt» i første (og tredje) utgave. Snudde typer rettes i HIS stilltiende (dvs. uten at de nevnes i de tekstkritiske notene) fordi de regnes som feil av typografisk art. I helt spesielle tilfeller kan imidlertid også de føre til betydningsendring, og det er derfor gjort oppmerksom på denne feilen her.

Alle HIS’ rettelser, bortsett fra de stilltiende, er anført i det tekstkritiske noteapparatet. Vakling i ortografi (f.eks. skæget/skægget) og interpunksjon som avspeiler tidens og Ibsens vekslende praksis, er ikke rettet i HIS. Sakfeil, som f.eks. når Ibsen i første akt, annen del gjør konsulen Lucius Junius Brutus til to personer, «mon Lucius, mon Brutus», er ikke rettet, men omtalt i kommentaren til . Feilen opptrer allerede i NBO Ms. 4° 1111e, bl. 154v, og skyldes et feilplassert komma i Ibsens kilde (Clausen 1861, 677; påvist av Egil Kraggerud).

For en mer generell oversikt over samtidens språknormer og Ibsens språk vises det til redegjørelser i innledningene til Catilina 1850 og 1875. Det vises dessuten til de tekstkritiske retningslinjene for HIS.

I MU er Kejser og Galilæer trykt i bind 3. Rettelser foretatt av Johan Storm mot hans tekstgrunnlag (FU) og etter sammenligning av alle trykte utgaver i Ibsens levetid er oppført i MU 5, 13–14; errata s. 40–41.

I ES er notater og arbeidsmanuskripter til Kejser og Galilæer trykt i bind 2, 155–260, med beskrivelse og visse varianter (et utvalg mindre forskjeller mellom teksten i FU og NBO Ms. 4° 1111) i bind 3, 434–49. ES har ikke kjent eller hatt tilgang til NBO Ms. 8° 1937a–c, NBO Ms. 8° 2821:14 eller KBK Collin 262, 4°, II.3. Jf. omtale av ES i Manuskriptbeskrivelse, Manuskript 4.

I SU er Kejser og Galilæer trykt i bind 3, tekstgrunnlaget oppgis (b. 5, 297) å være førstetrykket. Det opplyses om et lite antall trykkfeil i grunnteksten.

I HU er Kejser og Galilæer trykt i bind 7. Grunnteksten er sannsynligvis førsteutgaven (det opplyses ikke om tekstgrunnlag eller emendasjoner). «Optegnelser» og «Utkast» er trykt i samme bind s. 343–556. I HU 19, 47–51 er NBO Ms. 8° 1937a–c gjengitt og omtalt; de ble tilgjengelige etter at bind 7 var trykt (jf. Manuskriptbeskrivelse ). HU gjengir noen av arbeidsmanuskriptene som løpende tekst, andre (de som ligger nærmest opp til den endelige teksten) som varianter i utvalg til hovedteksten. Jf. omtale av HU i Manuskriptbeskrivelse, Manuskript 4. HU har ikke kjent eller hatt tilgang til NBO Ms. 8° 2821:14 eller KBK Collin 262, 4°, II.3 (HU kan ikke ha kjent til rettelsene på siste blad av trykkmanuskriptet).

Også appendikset til oversettelsen av dramaet i The Oxford Ibsen (b. 4, 1963; jf. Ibsen 1960–77) bør nevnes. Her finnes en pedagogisk vel tilrettelagt gjengivelse av manuskriptmaterialet og forklarende opplysninger med vekt på innholdsmessige forskjeller.