Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
LITTERATUR, KULTUR OG POLITIKK I TYSKLAND
FORFATTERE OG PUBLIKUM
Reinhard Wittmanns autoritative oversikt over tysk bokhistorie i denne perioden (Wittmann 1982; jf. også Wittmann 1999 og Wehler 1987–2008, b. 3, 429–45) bekrefter langt på vei Jonas Lies bilde av den litterære situasjon i Tyskland (jf. ovenfor, under Ibsens økonomi 1870-79 ). Wittmann siterer blant annet Julius Rodenberg, redaktør av Deutsche Rundschau, som i 1874 sa:
Det er sant – hva litteraturen enn er: populær i ordets videste forstand er den for tiden ikke hos oss. […] Populariteten tilhører i Tyskland nå statsmannen, feltherren, og det er vel naturlig at det er slik (sitert etter Wittmann 1982, 209; til norsk ved HIS).
Etter 1848-revolusjonens nederlag var forfatternes prestisje på et lavpunkt. Før revolusjonen hadde litteratur spilt en rolle som kompensasjon for mangelen på politiske utfoldelsesmuligheter, og under revolusjonen hadde forfattere spilt en fremtredende rolle. Etter revolusjonens nederlag slo det tilbake, og forfatterne ble syndebukker. Litteraturens produksjons- og resepsjonsbetingelser ble samtidig grunnleggende endret med billigere papir, nye trykktyper og hurtigpresse, med masseproduserte billigutgaver og periodiske skrifter, og i stedet for en standsavgrenset, identifiserbar leserkrets oppstod et anonymt, demokratisert massepublikum. Både konservative og opposisjonelle forfattere fortsatte å holde fast på klassisistisk-idealistiske oppfatninger av det opphøyde dikterkallet og forfatterens førerrolle, men slike oppfatninger kom i stadig sterkere kontrast til litteraturens nye markedsbetingelser. Økonomisk sett var det en viss fremgang fra 1860-årene av, men kommersiell suksess var ikke umiddelbart forenlig med den borgerlige anerkjennelse og respekt som tradisjonelt tilkom en dikter. Forfatterne opplevde derfor ikke bare statusfall og tiltagende fremmedgjøring overfor publikum, men også en stigende spenning mellom opphøyd dikterkall og foraktelig næringsstrev (Wittmann 1982, 154–66, 238–39).
I 1880 hadde det tyske keiserriket 45 millioner innbyggere, likevel var litteraturmarkedet, og spesielt bokmarkedet, uhyre begrenset. I 1866 mente Deutsche Schriftstellerzeitung at halvparten av befolkningen ikke hadde de nødvendige leseferdigheter for å tilegne seg litteratur (Wittmann 1982, 200), i tillegg kom de økonomiske begrensningene. På toppen av samfunnet var storborgerskap og adel preget av til dels antilitterære holdninger. Folks boksamling indikerte ikke samfunnsmessig rang, og den begrenset seg vanligvis til et konversasjonsleksikon, faglitterære verker, kanskje en uåpnet utgave av Schiller eller Goethe, dessuten noen illustrerte praktverker, gavebøker og innbundne utgaver av et familieblad som Gartenlaube eller Illustrirte Zeitung. Unntak var den mesenatvirksomheten Maximilian 2. av Bayern utfoldet overfor Münchener Dichterkreis (jf. nedenfor, under München: borgerlig styre og klassisistisk kultur ), eller teaterlidenskapen til Georg 2. av Sachsen-Meiningen (jf. nedenfor, under Teaterforhold). Et annet unntak var litteraturinteressen i velstående jødiske familier. For den mindre velstående middelklasse var også økonomien en begrensning: For det en roman kostet, kunne man holde en dagsavis i et kvartal eller et skjønnlitterært tidsskrift i et helt år. Skole, kirke og tradisjon tilsa ellers at lesning begrenset seg til klassikerne, og dem skaffet man seg nesten utelukkende gjennom leiebibliotekene (Wittmann 1982, 206–10). Den generelle situasjonen ble oppsummert slik i 1876: «Det bokkjøpende publikum finner man i Tyskland nesten utelukkende i lærde kretser, altså i fattige kretser» (sitert etter Wittmann 1982, 228; til norsk ved HIS).
BOKPRODUKSJON OG DISTRIBUSJON
Den tyske bokhandel opplevde en avsetningskrise mellom 1848 og 1880. Etter en topp med 14 039 nyutgivelser i 1843 falt tallet sterkt de følgende år. 1851 var lavpunktet med 8326 titler, og ikke før 1879 var produksjonen igjen oppe på 1843-nivå. Av det samlede antall utgivelser utgjorde skjønnlitteratur 8–10 % (Wittmann 1982, 117–18). Samtidig med nedgangen i nyutgivelser ble distribusjonskanalene kraftig utvidet. Både forlag, bokhandlere, kolportører og leiebibliotek økte i antall. Forretningsformene, med utstrakt returrett, stilte ikke høye krav for den som ville etablere seg som bokhandler, og medvirket til å holde prisene nede og tallet på konkurser og innstillinger oppe. Voksende lagerbeholdninger fristet forlagene til å selge unna restopplag til spottpris og dermed undergrave butikkprisene – i «moderne antikvariater» kunne bøkene dukke opp til sterkt reduserte priser etter bare noen måneder (Wittmann 1982, 120–21). Først i 1887 ble det innført en enhetlig, forpliktende utsalgspris. Dette resulterte i at en betydelig del av den lettest omsettelige litteraturen etter hvert ble formidlet av store bestillingsfirmaer og av omreisende kolportører (Wittmann 1982, 138–42; Wittmann 1999, 260–74). Under slike betingelser var det ikke enkelt for nye, ukjente forfattere å slå igjennom. Tysk originallitteratur måtte i tillegg konkurrere med utenlandsk litteratur som var billigere, fordi den inntil Bernkonvensjonen av 1886 kunne oversettes uten kompensasjon til opphavsmannen. Nykommere måtte dessuten konkurrere med de prestisjefylte klassikerne.
Cotta hadde rettighetene til de tyske klassikerne (Goethe, Schiller, Lessing, Christoph Martin Wieland o.fl.) og solgte dem til meget høye priser. Forlagets prispolitikk førte til at utgiftene til klassikerne alene slukte mesteparten av det borgerlige publikums bokbudsjett. Derfor var det store forventninger til det såkalte klassikeråret 1867 da samtlige verker av forfattere som var døde før 1837, ble fri fra opphavs- og forlagsrettslige bindinger. Etter et første oppsving stabiliserte imidlertid opplagstallene seg snart igjen rundt det gamle Cotta-nivået. På lengre sikt var et av de viktigste resultatene av klassikeråret etableringen av Reclams Universal-Bibliothek. Her kunne man for en brøkdel av Cottas pris få tyske klassikere. Reclams standardpris på to groschen innebar for eksempel at man kunne skaffe seg Schillers Don Carlos til 1/24 av det Cotta forlangte. Første nummer i Reclam-serien var Goethes Faust, som kom i 20 000 eksemplarer, men i tillegg til slike titler kom underholdningslitteratur. Kombinasjonen av høyverdig dannelseslektyre og ren underholdningsvare ble en stor og varig suksess (Wittmann 1982, 128–32). Ibsen ble første gang representert i Universal-Bibliothek med Die Stützen der Gesellschaft i 1878 (nr. 958). Samme år kom stykket også ut i en annen serie etablert i kjølvannet av klassikeråret, da Emil Jonas’ oversettelse ble publisert i Otto Jankes Hausbibliothek (nr. 26–27). Det er sannsynligvis disse to utgavene Brandes refererer til når han taler om «Piratforlæggere» i det ovenfor siterte brevet (noen tredje utgave er imidlertid ikke kjent; jf. HFL 3, 57–58; Pettersen 1922, 45).
De desidert viktigste formidlingskanalene var likevel leiebibliotekene (jf. kommentar til brev til J. Vibe 3. mars 1875) og tidsskrifter og dagblad. G. Brandes noterte seg at tyskerne i langt høyere grad hentet sin kulturelle orientering fra tidsskrifter og aviser enn fra bøker, og at selv keiserinnen heller lånte enn kjøpte de bøkene hun lot lese høyt for seg (J. Knudsen 1988, 23, 291). I 1883 ble det sagt: «99 prosent av de tyske roman- og novelleskriverne kan takke leiebibliotekene alene for sitt navn og sin eksistens, og de forholder seg til dem som til fabrikkeiere» (sitert etter Wittmann 1982, 145; til norsk ved HIS). Leiebibliotekenes antall er vanskelig å fastslå fordi de ofte var tilknyttet beslektede virksomheter som bokbinderi, utsalg for skrivesaker eller sortimentsbokhandler. Etter offisielle adressebøker var det rundt 1000 av dem i 1870-årene; sannsynligvis kan tallet dobles fordi mange, spesielt i provinsen, ikke var tilsluttet den organiserte bokhandel (Wittmann 1999, 275–76). Små provinsbibliotek kunne ha et par tusen titler, ledende regionale institusjoner kanskje 50 000 og de største rundt en halv million. De to største leiebibliotekene i det tyske språkområdet var Borstell i Berlin og Last i Wien. De tyske forfattere som var representert med flest eksemplarer ved slutten av århundret, var Gustav Freytag (Soll und Haben og Verlorene Handschrift), Felix Dahn (Ein Kampf um Rom), Victor Scheffel (Ekkehard), Marlitt (pseudonym for Eugénie John) (Goldelse), Georg Ebers (Eine aegyptische Königstochter) og Paul Heyse (Kinder der Welt). Adalbert Stifter (1805–68), Theodor Storm (1817–88), Wilhelm Raabe (1831–1910) og Theodor Fontane (1819–98) er ikke på listen. Det eneste vi finner av kanonisert tysk litteratur, er Gottfried Kellers (1819–90) Der grüne Heinrich og Die Leute von Seldwyla (Wittmann 1999, 276–77).
Blant leiebibliotekenes toppforfattere finner vi noen av de få som virkelig tjente store penger på sitt forfatterskap. Blant de mest populære og best betalte var ellers blant andre Berthold Auerbach, Ferdinand Freiligrath, Karl Gutzkow, Heinrich Laube, Fanny Lewald, Levin Schücking og Friedrich Spielhagen (Wehler 1987–2008, b. 3, 435).
BOKOPPLAG, TIDSSKRIFTER OG FORFATTERHONORARER
Leiebibliotekene og den periodiske pressens dominerende stilling innebar en sterk begrensning av markedet for sortimentsbokhandlere, på samme tid som de fikk en avgjørende plass i forleggernes kalkyler. Standardopplaget for romaner var i 1860-årene 700–800 eksemplarer, og opplagstallene steg langsomt. Leiebibliotekar Albert Last i Wien fremstilte i 1879 en forleggerkalkyle for en skjønnlitterær utgivelse der avsetningen til leiebibliotekene spilte en viktig rolle og garanterte at forleggeren i verste fall ble kvitt 100–150 eksemplarer:
Han regner slik: 200 til 300 eksemplarer setter jeg av til de ca. 800 leiebibliotekene, like mange vil vel nasjonen på 48 millioner ta i mot, kanskje mer også; om ikke, så prakker jeg dem på de mindre leiebibliotekene for halvparten eller en tredjedel av prisen; jeg lager altså et opplag på 800–1000 eksemplarer. […] Men så går det av disse, la oss si 1000 eksemplarene 60 til 80 frieksemplarer til kritikerne. Av gode leiebibliotek er det få, og i stedet for de beregnede 300 eksemplarer går bare 100 eller 150 til dem, de øvrige 800 går til sortimentsbokhandlerne, hvorfra de, fordi forfatteren er ukjent, uten navn, returnerer fulltallig hjem igjen etter et år. Ja, det har skjedd at det er kommet tilbake ett eller flere eksemplarer utover det forleggeren sendte ut; overskuddet skyldtes gratis utsendte anmeldereksemplarer som et antikvariat hadde kjøpt billig slik at det kunne finansiere returforsendelsen av andre artikler (sitert etter Wittmann 1982, 146; til norsk ved HIS).
Situasjonen for en tysk skjønnlitterær debutant var altså i høyeste grad sammenlignbar med Henrik Ibsens / Brynjolf Bjarmes situasjon i 1850. Heller ikke opplagene til etablerte og bestselgende forfattere er spesielt imponerende sammenlignet med det nivået Ibsen lå på i Skandinavia i 1870-årene. Gottfried Kellers bøker kom vanligvis ut i opplag på 1200, Theodor Storms novellesamlinger i 2000 eksemplarer. Berthold Auerbachs Schwarzwälder Dorfgeschichten, som var usedvanlig populære gjennom hele siste del av 1800-tallet (og som Ibsen lånte i Roma; jf. Anker 1956c, 173), ble trykt i opplag på 7500. At bøker kom i flere opplag, var uvanlig og stort sett forbeholdt forfattere som Freytag og Auerbach. I 1881 opplevde Georg Ebers en lignende suksess med Frau Bürgermeisterin, da den ble utgitt i et førsteopplag på 7500 eksemplarer og deretter i en rekke mindre på 2500, inntil den i løpet av noen uker var oppe i 30 000 eksemplarer (Wittmann 1982, 146–47; om vanlige opplagsstørrelser i det dansk-norske markedet i 1870-årene, jf. kommentarer til brev til J. Vibe 3. mars 1875 og F. Hegel 31. oktober 1876).
En viss økning i opplagene skyldtes vanligvis at bøkene alt hadde gjort lykke gjennom forhåndstrykk i den periodiske pressen, der man kunne nå virkelig store lesermasser. Det prototypiske familiebladet Gartenlaube solgte på det meste 382 000 eksemplarer (1875), Über Land und Meer kom mot slutten av tiåret i et opplag på 150 000. Det var en mengde slike blader, og de formet den alminnelige leseinteresse (Wittmann 1982, 149–51). Ved siden av familiebladene eksisterte det en rekke mer krevende tidsskrifter utgitt i langt mer beskjedne opplag. Det vitenskapelig-litterære månedsskriftet Deutsche Rundschau (1873), der G. Brandes ble medarbeider, var det toneangivende organ for det nasjonalliberale Bildungsbürgertum (jf. nedenfor) og hadde midt i 1870-årene 9000 abonnenter (BBBD 1, 116, 118). Av litterær-politiske tidsskrifter kan vi ellers nevne Paul Lindaus ukeblad Die Gegenwart (1872) samt hans månedsblad Nord und Süd (1877) og Rudolf Gottschalls Unsere Zeit. Det nasjonalliberale ukebladet Im neuen Reich, der Ibsen ble kritisert for antityske ytringer (jf. brev til ukjent mottager [23. november 1871]), solgte 1500 eksemplarer i 1880, de litterære realistenes organ Die Grenzboten kom i opplag på rundt 1000 (Wittmann 1982, 151–52).
Det begrensede bokmarkedet gjorde flertallet av forfattere helt avhengige av aviser og tidsskrifter. W. Raabe prøvde å leve av forfatterskapet alene og måtte uopphørlig skrive for pressen (Wittmann 1982, 170). T. Fontane måtte med stor ulyst ta pressejobber. T. Storm og G. Keller hadde embetsstillinger som basis, og fra denne posisjonen kunne de se med en viss nedlatende medlidenhet på den publiseringstvangen som for eksempel P. Heyse var underlagt. Heyses produktivitet var riktignok legendarisk allerede før han i 1868 sa fra seg den kongelige gasjen for å leve av forfatterinntektene. I 1860 skrev Fontane til Storm fra München: «Paul Heyse. Annet hvert år et barn, hvert år et drama, hvert halvår en novelle» (sitert etter Krausnick 1974, 300; til norsk ved HIS). Tross perioder med sykdom etterlot Heyse seg rundt 150 noveller, åtte romaner, over 60 dramaer, en mengde dikt og fem bind oversettelser. I 1910 skrev Thomas Mann om den «nesten uanstendig fruktbare epigonen» Heyse (Moisy 1981, 100; til norsk ved HIS).
Fra 1860-årene bedret de økonomiske vilkårene seg noe, og det store og voksende markedet for skjønnlitteratur i aviser og tidsskrifter drev prisene ytterligere opp det følgende tiåret. I 1872 rapporterte G. Brandes fra Berlin:
Digte […] gaaer slet ikke af og betales usselt. Honorarerne hjemme ere overhovedet forholdvis bedre end her. Men paa en Roman, der undertiden kommer som Feuilleton i 4 Aviser paa en Gang fortjene de gode Forfatt. lettelig 6000 Taler [16 000 kroner] og saa endda udkomme de i flere Oplag bagefter (Brandes 1994, b. 1, 41).
De forfatterne som i ettertid er regnet som de fremste, og som Brandes knapt hadde kontakt med – han hadde kun brevvekslet med Keller da han oversatte noen noveller av ham midt i 1870-årene, og møtte ellers Fontane flyktig et par ganger (J. Knudsen 1988, 291–92; Brandes 1994, b. 3, 18) – opplevde også bedre vilkår, men på et lavere nivå enn hva Brandes antyder. I slutten av 1870-årene skrev Keller til Storm at han fikk 300 mark (267 kroner) per ark for forhåndspublisering i Deutsche Rundschau og 80 mark (vel 71 kroner) per ark for bokutgaven på 1200 eksemplarer. Bjørnson fikk også 300 mark for arket da Deutsche Rundschau publiserte Magnhild i 1877, men tidsskriftet betalte da selv oversetteren. Etterpå betalte tidsskriftets forlag, Paetel, 300 mark for hele bokutgivelsen (1878). Hegel regnet med at et ark i Deutsche Rundschau tilsvarte tre ark i hans utgave av Fiskerjenten (BBBD 1, 116–21, 132–33). Legger vi dette til grunn, er Ibsens arkhonorar for Et dukkehjem (470 kroner) – i et opplag (8000) som kan sammenlignes med abonnenttallet til Deutsche Rundschau (9000) – mer enn fem ganger så høyt per tekstenhet som det Deutsche Rundschau betalte. I 1878 forlangte Storm 1500 mark (1335 kroner) per ark fra et annet tidsskrift, et krav som ble regnet som uhørt (Wittmann 1982, 171–72). Vi kjenner ikke arkstørrelsen i dette tilfellet, men hvis forholdet er som ovenfor, ligger Storms krav fremdeles under Ibsens bokhonorarer hos Gyldendal. Eksemplene illustrerer den økonomiske betydningen av å kunne skrive for et publikum som var villig til å kjøpe bøker av en viss kvalitet, både litterært og utstyrsmessig. 11. mars 1876 skrev oversetteren Wilhelm Lange til Bjørnson: «av skjønnlitteratur kjøpes det hos oss dessverre bare bøker som er helt ualminnelig billige» (BBBD 1, 94; til norsk ved HIS; jf. også brev til F. Hegel 31. desember 1875 med kommentar).
Heyse kommer nærmest de summene Brandes nevner: I 1872 fikk han 15 000 mark (13 350 kroner) for opptrykket av Kinder der Welt i Spenersche Zeitung. Bokhonorarene for prosa som alt var trykt, lå i Tyskland generelt på rundt det halve av honoraret for forhåndstrykket, og den normale opplagsstørrelsen var fra 1000 til 2000 eksemplarer. Først etter 1880 kunne de mest kjente realistiske forfatterne regne med at det regelmessig ville komme nye opplag. Blant velrennomerte forfattere var det noen ytterst få som tjente virkelig store penger, som Berthold Auerbach og Gustav Freytag. Freytag tjente 440 000 mark (vel 390 000 kroner) på den seks bind store romansyklusen Die Ahnen (1873–81) (Wittmann 1982, 168–73).
DRAMATISK LITTERATUR
For dramatiske forfattere var bokmarkedet helt ubetydelig. I 1874 skrev Magazin für den deutschen Buchhandel:
I bokhandelen er dramaene nå helt uten omsetningsverdi («taube Nüsse»), og den som vil sette en tysk forlegger i dårlig humør, kan tilby ham en dramasamling. Det tyske publikum har fått det samme syn, bare fra et litt annet ståsted, som dets estetikere, at dramaer er skapt for scenen, ikke for lesning (sitert etter Wittmann 1982, 149; til norsk ved HIS).
I 1879 skrev Philipp Reclam til Den Gyldendalske Boghandel at han gjerne ville utgi Bjørnsons Leonarda i sitt Universal-Bibliothek. Han kunne tilby Bjørnson 100 frieksemplarer, men ikke noe honorar siden han ikke kjente boken og derfor ikke visste om stykket egnet seg for scenen, og var det tale om et lesedrama, «så oppnår det bare en utilstrekkelig avsetning» (BBBD 1, 157; til norsk ved HIS).
Det ble likevel utgitt en mengde bokdramaer som aldri nådde scenen, for det meste dårlige tragedieetterligninger. De som nådde scenen, kunne håpe på oppførelsestantiemer, det vil si andel av inntektene fra billettsalget. Fra 1857 var dramatiske verker beskyttet, og teatrene kunne ikke lenger oppføre publiserte arbeider uten vederlag. De fleste scener avspiste likevel forfatterne med et fast honorar, uten hensyn til antall oppførelser (jf. nedenfor, under Deutsche Genossenschaft dramatischer Autoren und Componisten ). Midt i 1860-årene lå det faste honoraret ved mindre hoffteatre på maksimalt 50 thaler (133 kroner), og det var synkende. Tidens fremste dramatiker, østerrikeren Ludwig Anzengruber (1839–89), måtte nøye seg med beskjedne honorarer og tantiemer. Forfatterne av de mest populære lystspill og farser, som kunne oppnå 100–200 oppførelser bare ved ett teater, hørte derimot til landets inntektstopp. Adolf L’Arronge fikk bare for lystspillet Doktor Klaus (1878) 100 000 mark (89 000 kroner) i tantiemer, og en rekke andre forfattere oppnådde inntekter som de Ibsen opplyser at Lindau hadde med Ein Erfolg (Wittmann 1982, 175–77).
STØTTEORDNINGER
Den vanskelige situasjonen for forfattere gjorde at støtteordninger lenge hadde vært diskutert. Dette ble delvis etablert gjennom Schillerstiftung (1859) og midlene som ble samlet inn gjennom et stort Schiller-Nationallotterie. Slike bestrebelser støtte imidlertid på seige motforestillinger. Det var en utbredt holdning at støtteordninger kunne oppmuntre «litteraturproletariatet», og klassikerdyrkingen gikk gjerne sammen med forestillinger om at åndslivet måtte skjermes mot alle materialistiske hensyn, og at diktergeniene ville slå igjennom uansett. Litteraturstøtten ble etter hvert i hovedsak en støtte til etterlatte. Ut over det ble det gitt æresbelønning til utvalgte forfattere, men det ble stadig regnet som nedverdigende å stå frem som støttetrengende (Wittmann 1982, 185–89). T. Fontane skrev i 1870 om utsiktene til å få støtte av Schillerstiftung:
På den måten ville jeg nedverdige meg på en svært betenkelig måte og siden ville jeg måtte betale denne summen gjennom tap av posisjon i offentligheten så vel som overfor aviser og bokhandlere. Overfor min avissjef ville jeg ha blamert meg for evig tid. Jeg har nå gjort meg den erfaring her i livet at ingenting skader en så mye som et rykte om ynkelighet. Som med mangt annet må man løse det i det stille. Aide toi! er fortsatt det beste stridsropet (sitert etter Wittmann 1982, 189–90; til norsk ved HIS).
Det var omtrent på denne tiden Ibsen bad L. Dietrichson skrive en biografi om ham til bruk i Tyskland: «nogen Digtermisère gjør ikke Lykke længere, fortæll heller at Regjering og Storthing har sat mig paa Gage» (i brev 28. mai 1869; jf. også brev til P.F. Siebold 9. mai 1869). Norske diktergasjer kom altså i et annet lys. I E. Lobedanz’ Album Nordgermanischer Dichtung ble Ibsen presentert som Norges fremste forfatter ved siden av Bjørnson og med «statlig æresgasje for diktere» (Lobedanz 1868, b. 1, 275; til norsk ved HIS). Forkjempere for statlig litteraturstøtte i Tyskland viste til Académie française, som tillot forfattere å vie seg til diktergjerningen uten økonomiske bekymringer gjennom en ordning som var forbundet med høy samfunnsmessig anseelse (Wittmann 1982, 190). For Ibsens del utgjorde den norske diktergasjen riktignok en mindre del av hans inntekt utover i 1870-årene. Men det faste beløpet på 400 spesidaler / 1600 kroner årlig var nøyaktig det samme som Theodor Storm hadde hatt i årsgasje som kretsdommer i Heiligenstadt i Preussen 1856–64 (Storm 1986, b. 1, 48). Storm kunne ikke leve standsmessig av dommergasjen alene, like lite som Ibsen greide seg med diktergasjen, og levekostnadene økte fra 1850- til -70-årene. Men det Ibsen mottok, var tross alt en ren diktergasje som kjøpte ham fri fra annen virksomhet enn forfatterskapet, mens Storm fortsatte som dommer også etter at han vendte tilbake til hjembyen Husum i Slesvig i 1864. Diktergasjen medvirket til at Ibsen slapp å ta en levebrødstilling, den frigjorde ham tidlig fra presseskriving og leilighetsdiktning, og den gjorde ham i stand til å holde en helt annen produksjonsrytme enn det vi kan se eksempler på hos tyske forfattere. Fra Samfundets støtter i 1877 kom Ibsen-dramaene, med to unntak, annethvert år. Ibsen hadde altså all grunn til å fremheve at hans forfattervilkår var gunstige. Det han i utgangspunktet manglet i Tyskland, var et navn. Dessuten manglet han utdannelseskapital.
BILDUNGSBÜRGERTUM OG BORGERLIG-PROTESTANTISK KULTURHEGEMONI
Ved midten av 1800-tallet hadde den aristokratiske kulturen passert høydepunktet, og det dominerende tyske kulturmiljøet var blitt det borgerlig-protestantiske. Borgerlig kultur var igjen avgjørende preget av den nyhumanistiske, nyklassisistiske Bildungsideologien som oppstod i siste del av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet, og som er forbundet med Johann Joachim Winckelmann, Goethe og Schiller. I denne ideologien ble en idealisert visjon av den greske antikken etter hvert koblet sammen med et romantisk, opphøyet bilde av den tyske middelalder. Dyrking av antikkens kultur ble dermed forbundet med ideen om en tysk nasjon som måtte gjenoppdages og komme til uttrykk i kunst og litteratur (Mommsen 1994, 7–9, 18). En slik kobling var ikke så enkel å etablere når det gjaldt Goethe, som hadde vært uttalt pro-fransk under frigjøringskrigen 1813–14. Det var enklere med Schiller, blant annet fordi han alt var død på det tidspunktet, og fordi han hadde formulert ideen om det tyske som «en moralsk storhet» som eksisterte uavhengig av rikets skjebne, og som noe som levde «midt under de gotiske ruinene av en gammel barbarisk forfatning» (Schiller 1943, b. 2:1, 432; til norsk ved HIS).
Dette nasjonsbegrepet omfattet i og for seg ikke et politisk forent Tyskland. Målet var først og fremst å skape en opplyst, borgerlig, tysk-språklig, nasjonal offentlighet der det ble ført en vedvarende diskusjon om filosofiske, religiøse, vitenskapelige, estetiske og politiske spørsmål (Jelavich 1985, 16). Programmet ble mest systematisk utformet i Schillers Über die ästhetische Erziehung des Menschen in einer Reihe von Briefen (1795). I den estetiske dannelse ble teateret en nøkkelinstitusjon for Schiller, i en tidsalder der han mente religionen hadde mistet sin evne til å appellere til sansene. Programmet hadde på den ene side brodd mot den franske revolusjonen: Fordypningen i klassisk kultur skulle hjelpe til å fremme en balanse mellom selvhevdelse og selvkontroll, slik at revolusjonens utskeielser ikke ble gjentatt. På den annen side hadde det brodd mot de rådende politiske forhold:
Kunstneren er riktignok et barn av sin tid, men ille er det om han samtidig er dens disippel eller endog dens yndling. En velgjørende guddom måtte i tide rive spedbarnet bort fra morens bryst, nære det med en bedre tidsalders melk og la det modne til myndighet under en fjern gresk himmel. Når barnet så er blitt mann, vender han som fremmed tilbake til sitt eget århundre; men ikke for å glede det med sitt nærvær, men for, fryktelig som Agamemnons sønn, å rense det (Schiller 2004, 44; jf. Schiller 1943, b. 20:1, 333).
Den tyske klassisismen, og særlig Schillers forbilde, kom til å inspirere politisk opposisjonelle til langt ut på 1800-tallet. Derfor var også Schiller kontroversiell. Regjeringen i Preussen under Otto von Manteuffel (1848–58) ville holde de tyske klassikerne ute av folkeskolepensumet på grunn av deres angivelig revolusjonære tendenser, men kunne ikke hindre at feiringen av hundreårsminnet for Schillers fødsel i 1859 ble den største dikterfest noen gang i tysk historie (Mommsen 1994, 25). Den politiske konsolidering etter 1848 og fremveksten av det nye tyske riket kom til å gå hånd i hånd med dyrkingen av minnet om Weimar.
På begynnelsen av 1800-tallet ble klassisk dannelse gjort til basis for utdannelsen ved gymnaset og universitetet, først i Preussen og senere i de andre tyske statene. I Preussen kom nyhumanisme, statsbygging, protestantisk rasjonalisme, det humanistiske gymnaset og det reformerte universitetet til å virke sammen og til å forme Bildungsborgeren i nesten idealtypisk skikkelse. Gruppen omfattet universitetsutdannede i statstjeneste og i frie yrker: høyere embetsmenn, dommere, prester, advokater, professorer, gymnaslærere, leger, arkitekter, ingeniører og forfattere. Det var et tynt sjikt. I 1870 dreide det seg om noe slikt som 240 000 – 300 000 mennesker gruppert rundt 96 000 ektepar, mindre enn 1 % av befolkningen (Wehler 1987–2008, b. 3, 126–28, 427). Gruppens homogenitet ble forsterket av at tallet på studenter stod noenlunde stille ved midten av århundret. I tiårene 1870–90 ble studenttallet derimot fordoblet, samtidig som selvrekrutteringen ble noe svekket. Inntil 1850 ble rundt halvparten av studentene rekruttert fra bildungsborgerlige familier. I løpet av de neste 20–25 år sank denne andelen til rundt 40 %. Selvrekrutteringen var dermed fremdeles meget høy, men samtidig vokste andelen rekrutter med småborgerlig bakgrunn til bortimot ⅓ (Wehler 1987–2008, b. 3, 426–28, 731). Fremdeles var det tale om en eksklusiv gruppe: Andelen av folkeskoleelever som fortsatte i de høyere skoler, økte bare fra 3,2 % i 1855 til 5,0 % i 1911. Assimileringsevnen ble heller ikke nødvendigvis svekket, idet de nyankomne gjerne var ekstra innstilte på å markere sin nyvunne eksklusive status og sine privilegier. Et meget viktig privilegium var det såkalte Einjährig-Freiwilligen-Privileg, muligheten for alle med høyere skolegang til å avlegge bare ett år i stedet for tre års militærtjeneste – og i tillegg oppnå status som reserveoffiser (Mommsen 1994, 61, 77–78).
Studiet av latin og gresk og derigjennom antikkens kultur, sammen med formidling av resultatene fra den tyske antikkforskning, utgjorde til ut i 1880-årene bortimot halvparten av undervisningstimene i det humanistiske gymnaset. Også morsmålet skulle man helst lære seg gjennom antikkrelatert litteratur og oversettelser; godt tysk lærte man «av Cicero», slik Wieland hadde gjort (Spindler red. 1967–75, b. 4, 962). Holdningen var at klassisk dannelse var den nødvendige åndelige utrustning for eliten i stat og samfunn. Det var et vedvarende press for å få etablert realskoler og andre høyere skoler med større vekt på moderne fremmedspråk og ikke minst på matematikk og naturvitenskap, som var helt marginalisert i gymnaset. Men gymnaset beholdt sin ledende stilling gjennom hele århundret og hadde i 1891 ennå 72 % av alle elever i høyere skoler i Preussen (Mommsen 1994, 64). Lenge hadde også gymnaset universitetsmonopol, det vil si at bare avgangseksamen (Abitur) fra gymnaset gav adgang til universitetsstudier. Dette ble ikke oppmyket før fra 1870. Da fikk elever fra «Realschulen erster Ordnung», dvs. skoler med latin, men uten gresk, for første gang adgang til å studere matematikk, naturvitenskap og nyere språk. Da skoleslaget i 1882 ble oppgradert, ble det karakteristisk nok omdøpt til realgymnas, og det hadde da dobbelt så mange timer latin som tysk. I 1876 og 1879 fikk elever fra Oberrealschulen uten latin adgang til å avlegge statsprøve i maskinfag, byggfag og byggingeniørfag – hvilket imidlertid snart ble fjernet, blant annet fordi embetsmenn i disse fagene fryktet statustap. I 1891 ble likevel matematikk, naturvitenskap og en rekke tekniske studieretninger åpnet for alle med niårig høyere skole, men først i 1901 ble det full likestilling mellom latingymnas, realgymnas og Oberrealschulen (Mommsen 1994, 64–66; Wittmann 1982, 212–15). Det må likevel understrekes at den dominerende stillingen til det humanistiske gymnaset ikke forhindret Tyskland i å bli verdensledende innen naturvitenskap. Fysikeren Max Planck (1858–1947) var elev ved det samme Kgl. Maximilians-Gymnasium som Sigurd Ibsen gikk på i München 1875–78. Da Planck avsluttet gymnaset i 1872, var det med fagene religion, latin, gresk, tysk, fransk, matematikk og historie (jf. Maxgymnasium 2007).
Det tyske Bildungsbürgertum var i utgangspunktet nasjonal-liberalt og dermed også opposisjonelt: Det ønsket en liberal, konstitusjonell nasjonalstat uten standsprivilegier og med felles økonomi. Men dels hadde altså staten selv tatt kontroll med den nyhumanistiske klassisismen og gjort den til inngangsbillett til privilegerte samfunnsposisjoner, dels led det liberale politiske prosjektet et avgjørende nederlag i 1848. I tillegg, og som det mest avgjørende, kom borgerlig nasjonalliberalisme til å identifisere seg helt med den nasjonalstaten som vokste frem av Bismarcks kriger 1864–71. Forfattere og kunstnere holdt seg ikke tilbake for å idealisere militærtriumfene. Etter slaget ved Sedan skrev Emanuel Geibel, den førende skikkelsen i Münchener Dichterkreis under Maximilian 2.:
Nun lasset die Glocken von Turm zu Turm,
Durchs Land frohlocken im Jubelsturm.
Des Flammenstosses
Geleucht facht’ an.
Der Herr hat Grosses an uns getan.
Ehre sei Gott in der Höhe.
(sitert etter Mommsen 1994, 26)
I oversettelse (til norsk ved HIS):
La nå klokkene juble fra tårn til tårn gjennom landet i henrykt storm. Pust til bålets lys. Herren har øvet stort imot oss. Ære være Gud i det høye.
En forfatter som Gustav Freytag kunne kombinere en dominerende markedsstilling og økonomisk suksess med rang og borgerlig anerkjennelse fordi han så reservasjonsløst appellerte til den borgerlige selvfølelse og stilte sin litteratur i det nasjonale fremskritts tjeneste:
det tyske borgerskapet innehar den edleste kraften, lederskapet på de ideale og praktiske områder. […] Det befinner seg nå midt i en kraftanstrengelse for å danne den høyeste jordiske eiendom, staten. Det er en stor glede å leve i en slik tid […]. Det er blitt en glede å være tysker (sitert etter Mommsen 1994, 23; til norsk ved HIS).
Friedrich Nietzsche, som i begynnelsen hadde vært full av begeistring for krigen og samlingen, kom snart på andre tanker, og i 1873 advarte han i sine Unzeitgemässe Betrachtungen:
en stor seier er en stor fare. […] Av alle onde følger etter den siste krigen mot Frankrike er den verste kanskje en utbredt, ja almen villfarelse: villfarelsen i den offentlige oppfatning og blant alle offentlig menende at også den tyske kultur seiret i den kampen. […] Denne vrangforestillingen er høyst skadelig […] fordi den er i stand til å forvandle vår seier til et fullstendig nederlag: i den tyske ånds nederlag, ja dens tilintetgjørelse [Extirpation] til fordel for «Det tyske rike» (Nietzsche 1967, b. 3:1, 155–56; til norsk ved HIS).
Nietzsche var imidlertid en røst i ørkenen. Det tyske borgerskap og de tyske liberale sluttet entusiastisk opp om den tyske samling under prøyssisk, autoritært lederskap.
Lenge så det også ut til at Tysklands samling fremmet liberalismens sak. Fra 1867 fikk de nasjonalliberale gjennomført en rekke av sine reformer. De innordnet seg Bismarcks regime og var villige til å renonsere på sitt krav om en parlamentarisk regjeringsform, til gjengjeld fungerte de sammen med de frikonservative som et kvasi-regjeringsparti frem til 1879 (Wehler 1987–2008, b. 3, 866–67). De opponerte mot Bismarcks antiliberale tiltak mot sosialdemokratene, derimot sluttet de helhjertet opp om hans kulturkamp mot den katolske kirke. Stridens utgangspunkt var blant annet dogmet om at når paven talte ex cathedra om den rette lære vedrørende tro og moral, var han å anse som ufeilbarlig. Dogmet ble fastholdt ved vatikankonsilet i 1870. Dette splittet katolikkene. Vatikankonsilet møtte motstand både hos statskatolikkene som anerkjente pavens ufeilbarlighet på det konfesjonelle området, men avviste at han hadde kompetanse i statlige spørsmål, og hos gammelkatolikkene som motsatte seg å utvide pavens overhøyhet ut over det kirkefedrene og konsilene tidligere hadde fastsatt. Motsetningene ble satt på spissen da pavestolen forlangte at den prøyssiske regjering skulle fjerne gammelkatolikker fra lærestolene. De pavetro katolikkene samlet seg om sentrumspartiet og ble støttet av de konservative, de protestantiske og de katolske nasjonale minoriteter (polakker, elsassere o.a.), men med støtte av de liberale fikk Bismarck gjennom en rekke forordninger, blant annet innføring av borgerlig ekteskap, verdslige skolestyrer, en kultureksamen for geistlige i tysk, historie, filosofi og klassiske språk og opphevelse av jesuittordenen. Striden kulminerte februar 1875 – juli 1876 da staten holdt tilbake alle bidrag til presteembeter og bispestoler som ikke forpliktet seg til lydighet mot staten. Paveskiftet i 1878 var med på å gjøre en forsoning mulig, og det hele endte med at Bismarck oppgav det meste av den antikatolske lovgivningen. Borgerlig ekteskap og statskontroll med skolene var blant de ting som ble stående, men den nasjonalliberale æra var nå over. Fra 1878 ble kampen mot sosialdemokratiet hovedsaken for Bismarck, og i 1879 brøt han definitivt med de liberale da han med støtte fra de konservative og sentrum oppgav frihandelen og innførte vernetoll. Med den ble han økonomisk mer uavhengig av riksdagen, og med den alliansen han dermed etablerte, var utviklingen mot parlamentarisme blokkert (Wehler 1987–2008, b. 3, 889–907).
Den tyske Bildungsideologien var i seg selv nærmest en erstatningsreligion. Borgerlige sjikt var preget av en sekularisert protestantisme, og for intellektuelle gjaldt Goethes ord: «Den som har kunst og vitenskap, han har religion. Den som ikke har disse to, la ham ha religion» (Mommsen 2000, 17–18; Wehler 1987–2008, b. 3, 732; til norsk ved HIS). Det eneste aktuelle samfunnstema P. Heyse og de andre forfatterne i Münchener Dichterkreis tok opp, var karakteristisk nok antiklerikalisme (Jelavich 1985, 21). Heyses Kinder der Welt var også kontroversiell nok til at Spenersche Zeitung holdt på å gå konkurs på grunn av alle abonnentene den mistet (Wittmann 1982, 172), og til at G. Brandes kunne ta den som tegn på at Tyskland var mer frisinnet enn Danmark (jf. kommentar til brev til J. Løkke 23. november 1873). Alment sett bidro imidlertid ikke Tysklands samling til noen kulturell vitalisering, men snarere til å forsterke nyklassisismens konservative tendenser. Kunst og kultur ble i utstrakt grad brukt til å forherlige de nye sosiale og politiske realiteter i samsvar med den estetiske doktrine om enheten av det vakre, det sanne og det gode. Klassikerdyrkingen opprettholdt epigoneri og stimulerte eskapisme, produserte det Nietzsche kalte «Bildungsphilister» og ble en effektiv barriere mot resepsjonen av alle nye utenlandske strømninger i kunst og litteratur. I musikklivet danner Richard Wagner på sin måte et unntak (jf. nedenfor, under Teaterforhold ). Innenfor litteraturen kom den første store utfordring mot det klassisistisk-idealistiske hegemoniet med Ibsen og hans naturalistiske tilhengere i 1880-årene (Jelavich 1985, 22–25; Mommsen 1994, 28, 34, 41–44; Wittmann 1982, 210, 221–22). For naturalistene ble Paul Heyse og München-idealismen den fremste skyteskiven.
MÜNCHEN: BORGERLIG STYRE OG KLASSISISTISK KULTUR
Byen som Ibsen flyttet til i 1875, og som ble hans bosted store deler av tiden inntil han flyttet tilbake til Norge i 1891, var preget av det borgerlige politiske og kulturelle hegemoni i denne perioden. Om den borgerlige liberalisme aldri fikk kontroll over statsapparatet, greide den å skaffe seg en maktbasis i de tyske byene der høye censusbestemmelser (krav om en viss skatt for å få stemmerett), treklassevalgrett og eiendomskrav favoriserte de borgerlige sjikt (Mommsen 2000, 18; jf. Palmowski 1999). München i det katolske Bayern var ikke noe unntak. De bayerske kongene prøvde hele tiden å begrense kirkens makt og søkte å utvikle en sentraleuropeisk liberalisme som både kunne danne motvekt mot katolisismen og appellere til middelklassen, samtidig som de ivrig støttet utdannelse, vitenskap og kunst. Bestrebelsene på å sekularisere utdannelsen førte til at bayerske gymnaselever fikk en enda sterkere klassisk-orientert utdannelse enn ellers i Tyskland (Spindler red. 1967–75, b. 4, 962–63), og i 1870-årene stod den bayerske regjering fullt ut bak Bismarck i kulturkampen.
Fra 1860-årene ble hoffets politikk motarbeidet av Bayerns katolske parti Patriotenpartei (fra 1882 Zentrum), som hadde sitt flertall av velgere blant bøndene og i småborgerskapet, og som fra 1869 hadde flertall i det bayerske parlamentet. Kongene fortsatte å utnevne liberale regjeringer, samtidig som censusregler og kretsgrenser ble manipulert, slik at det favoriserte de liberale og diskriminerte katolikkene. I 1875 fikk de liberale 196 700 stemmer og 76 parlamentsplasser, katolikkene 280 000 stemmer og 79 parlamentsplasser. Parlamentet hadde makt over budsjettet, og derfor ble de følgende tiår preget av vedvarende maktkamp inntil en sentrumsregjering endelig ble utnevnt i 1912 (Jelavich 1985, 6, 12–15; Spindler red. 1967–75, b. 4, 283–347).
Som motvekt mot Preussens voksende makt var Trias-ideen blitt utviklet: Mens Østerrike skulle ta seg av toll og handel, Preussen av hær og utenrikspolitikk, skulle Bayern, som leder for de midttyske statene, bli sentrum for vitenskap og kunst (Krausnick 1974, 271). Ludvig 1. (konge 1825–48) hadde gjort München til en ledende kunstby, mens Maximilian 2. (konge 1848–64) så det som sin oppgave å gjøre München til sentrum også for vitenskap og litteratur. Som ledd i dette arbeidet kalte han i 1850-årene ledende vitenskapsmenn og forfattere, for det meste nordtyske protestanter, til München, blant dem dikterne Emanuel Geibel og Paul Heyse, filosofen Moritz Carriere og slavisten, forfatteren og oversetteren Friedrich von Bodenstedt. Deres hovedoppgave var å delta på det som ble kalt kongens symposier. Formålet med symposiene var å orientere om nyheter fra vitenskap og litteratur. Avhengig av emnet ble også deltagere utenfor kjernekretsen invitert. På møtene skulle det være ubegrenset talefrihet. Den brede emnesammensetningen avspeiler kongens encyklopediske dannelsesbegrep og hans ideal om inkarnasjonen av dikter og lærd i en og samme person. Bodenstedt, Geibel og Heyse ble gjort til professorer ved universitetet, mens de som først og fremst var vitenskapsmenn, også stod frem som diktere (Krausnick 1974, 272–83). Heyse, den klart yngste i kretsen, ble kalt til München etter initiativ fra sin eldre venn Geibel fordi han allerede ble regnet som Tysklands store litterære håp og en ny Goethe. Han mottok årlig 1000 gylden (1523 kroner), fra 1858/59 forhøyet til 1500 gylden (2285 kroner) (Moisy 1981, 46–47, 55).
Gruppen av innkalte Nordlichter utgjorde en lukket krets i München og ble møtt med stor lokal uvilje, blant annet fordi man fryktet at den skulle utgjøre en prøyssisk trojansk hest ved hoffet. Særlig pådro hoffteaterintendant Franz Dingelstedt seg vrede, og han forlot München alt i 1857. Motstanden førte til en viss nedgang i møteaktiviteten, men i vinterhalvåret var møtene fremdeles omtrent ukentlige helt til kongens død i 1864 (Moisy 1981, 55). Motsetningene førte også til at Heyse, som raskt følte seg hjemme i den bayerske Genuss- und Sinnenfreudigkeit, og som fikk kontakt med lokale kunstnere og lærde, tok initiativ til å få i stand et felles møtested. I 1856 lyktes dette da lokale, innflyttede og tilkalte diktere møttes og grunnla den foreningen som ble kalt Krokodil, etter et dikt av Hermann Lingg. Ibsen ble gjestemedlem av Krokodil straks han kom til München (jf. ovenfor, under München 1875-80 ). Carriere, Geibel, Heyse, Felix Dahn og Lingg var blant deltagerne på stiftelsesmøtet. I begynnelsen hadde kretsen rundt 30 medlemmer, deriblant også Wilhelm Hertz. Den hadde ikke det vanlige innslaget av adelige, embetsmenn og offiserer, men fremstod først og fremst som en dikterkrets av professordiktere og frie kunstnere (Krausnick 1974, 277, 300–04). Felix Dahn skrev senere:
det de hadde til felles, var en viss idealisme, om man herunder forstår omhyggelig pleie av formens renhet, forkjærlighet for den høye stil, skolering gjennom antikken og verdenslitteraturens øvrige klassikere samt tilbøyelighet til det fornemme både i valg og behandling av stoff (sitert etter Krausnick 1974, 305; til norsk ved HIS).
Et fellestrekk ved medlemmene var at de fleste kom fra en bildungsborgerlig bakgrunn og hadde akademisk utdannelse. Deres brede litterære og historiske skolering, også i andre lands litteraturer, gjorde at de behersket en mengde stoff- og stiltradisjoner. I deres verker ytret dette seg som epigonal eklektisisme og i et forsøk på å forene ulike stilelementer. De fleste verkene var nybearbeidelser av litterære forelegg fra antikken, renessansen og middelalderen eller fra den bysantinsk-orientalske kulturkrets, og de handlet dermed i hovedsak om emner fra fortiden eller fra fjerne himmelstrøk. Etter å ha lest en ny novellesamling av Heyse i 1878 noterte G. Brandes at historiene foregikk «i Titusind Miles Afstand fra det Tyskland, hvori baade han og Læseren lever. Der tænkes ikke mere højt i Tyskland» (Brandes 1885, 238). I tillegg var de fleste av kretsens medlemmer aktive som oversettere og bearbeidere av utenlandsk litteratur (Krausnick 1974, 319–20). Kretsen hadde sin glanstid før Geibel forlot München i 1868, etter uoverensstemmelser med den nye kongen Ludvig 2. (konge av Bayern 1864–86). Geibel, som selvbevisst plasserte seg som epigon i en lang tradisjon der fullkommenhet aldri kunne bestå i noe annet enn å perfeksjonere allerede gitte former, forsøkte å la gruppen fremstå som en estetisk enhetlig gruppe i Ein Münchener Dichterbuch (1862) med bidrag fra blant andre Hertz, Geibel, Carriere, Victor Scheffel, Bodenstedt, Dahn, Lingg og Heyse. Geibel redigerte samlingen i samsvar med sine krav til formal renhet, avrundethet og stilistisk eleganse. Det var likevel bare innenfor lyrikken det var mulig å opprettholde en så skolemessig strenghet. Da Heyse i 1882 gav ut Neues Münchener Dichterbuch, var det gitt rom for større individualitet, men stadig innenfor rammene av en estetikk som var grunnleggende idealistisk-klassisistisk (Krausnick 1974, 322–32).