Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til brev
av Narve Fulsås
FORFATTERRETT
I løpet av 1870-årene kom det flere lover og bilaterale avtaler om skrifteiendomsrett som fikk vesentlig betydning for Ibsens forfatterstilling. De første skritt i retning av forfatterrettslig beskyttelse ble tatt i England i 1710, og i løpet av dette århundret skjedde det en utvikling som ikke bare regulerte eksisterende interessekonflikter, men som på avgjørende måte var med på å skape de forestillingene om forfatter, forfatterskap og verk som var blitt relativt veletablerte på Ibsens tid.
Shakespeare var ikke forfatter i sin samtid i samme forstand som Ibsen var det i sin. Shakespeare deltok snarere i en kollektiv form for kulturell produksjon der han, eller det forfatterkollektivet han tilhørte, tok opp stoff som sirkulerte i samtiden og formet dette om til dramatikk. I Luthers ord «Jeg har fått det gratis, gitt det bort gratis og forlanger heller ingenting for det» er det ingen forestilling om intellektuell eiendom. I oppslagsverker fra midten av 1700-tallet blir bøker fremdeles beskrevet som redskaper til å formidle sannheten, og som noe som blir laget i fellesskap av skribenten, papirmakeren, typestøperen, setteren, trykkeren, korrekturleseren, forleggeren og bokbinderen, uten at noen av dem blir fremhevet særskilt fremfor de andre (Woodmansee 1994, 48–49, 159).
Bokproduksjon var regulert av trykkeprivilegier, men disse hadde ingenting med forfattere eller forfattereiendom å gjøre. De var del av et reguleringsregime snarere enn et eiendomsregime: For å hindre trykking av uønskede bøker ble antallet trykkerier begrenset ved utdeling av lisenser (Rose 1993, 15). Disse lisensene ble omstridt fra slutten av 1600-tallet, og det var striden om disse som resulterte i Statute of Anne av 1710 (An Act for the Encouragement of Learning, by vesting the Copies of printed Books in the Authors and Purchasers of such Copies). Med den ble lisens erstattet av copyright, og med copyright ble det på den ene side innført en begrenset beskyttelsestid, på den annen side ble forfatteren anerkjent som rettighetshaver (Rose 1993, 31–45). Tidsbegrensningen indikerer likevel at «litterær eiendom» fremdeles ikke ble betraktet som eiendom, men snarere som et privilegium. På 1700-tallet var det bokhandlerne som, for å forsvare sine interesser, kom til å fremme det synspunktet at litterær eiendomsrett var av nøyaktig samme natur som eiendomsretten til fysiske ting som jord og grunn. Forfatterne spilte her en marginal rolle; deres økonomiske relasjoner gikk mer til mesener enn til bokhandlere, og når de overlot sine manuskripter til trykking, var det uten begrensninger (Rose 1993, 58–59).
Striden om litterær eiendom reiste spørsmål ved hvorvidt forfatternes rett var et tidsbegrenset privilegium eller en ubegrenset eiendomsrett, ved hvordan noen kunne hevde eiendomsrett til ideer som var offentliggjort, om det var i almenhetens interesse å anerkjenne en slik rett, samt ved hva som var spesielt med litterære frembringelser sammenlignet med for eksempel tekniske oppfinnelser (Rose 1993, 67). Her kom både den liberalistiske ideologien om eiendomsindividualisme, som sa at alle hadde en naturlig rett til fruktene av sitt eget arbeid, og filosofisk-estetiske teorier om det originale kunstverk til å få avgjørende betydning. Tradisjonelt var en forfatter to svært forskjellige ting: i første rekke en håndverker, og i de tilfeller der dette ikke passet, en som var inspirert av en guddommelig eller annen kilde utenfor seg selv. Med geniestetikken ble inspirasjonskilden flyttet til forfatterens indre. Dessuten ble begrepet om litterær eiendom abstrahert ikke bare fra den fysiske boken, men også fra oppfatningen av en bok som en samling av ideer, til tanken om at det er den formen ideer blir fremstilt i, som er forfatterens helt individuelle og originale frembringelse, en objektivering av hans personlighet og hans eksklusive eiendom. På denne basis ble det etablert et begrep om verk som senere ble utvidet til også å omfatte oversettelser, og et begrep om forfatterskap som ble utvidet til andre «åndsverker» enn litterære (Rose 1993, 114–33; Woodmansee 1994, 36–38, 50–55).
Med overgangen til 1800-tallet skjedde det flere forskyvninger. For det første gikk ideen om absolutt og evig copyright over fra å være en bokhandlersak til å bli en forfattersak, og lovgivningen endret gradvis karakter fra å være en beskyttelse av bokhandlere og boktrykkere til å bli en beskyttelse av forfattere og kunst. For det andre gikk copyright over fra å bli oppfattet som et spørsmål om absolutter (ha / ikke ha) til å bli oppfattet som et slags kompromiss der stridsspørsmålet ble lengden på beskyttelsestiden. I England, fra 1814, gjaldt copyright i 28 år etter publisering, alternativt hele forfatterens levetid. William Wordsworth, som prinsipielt ville ha forfatterrett anerkjent som eiendomsrett, deltok i kampen for utvidet beskyttelsestid med den begrunnelse at virkelig originale arbeider alltid ville ligge forut for publikums smak og først bli anerkjent av kommende generasjoner. Copyrightforordningen av 1842, som ble stående til 1911, innførte beskyttelse for forfatterens levetid pluss syv år, alternativt 42 år etter utgivelsen. Loven var uttrykkelig en lov om kunstverk som blant annet erstattet en rekke tidligere forordninger «for the Encouragement of Learning» (Rose 1993, 110–12; Woodmansee 1994, 145–47). For det tredje endret begrepet copyright innhold fra betydningen ‘rett til å kopiere (avskrive, avtrykke)’ til copyright i betydningen ‘et særlig rettsområde med abstrakte regler’, som kunne anvendes på andre og nye områder, med en konstant selvrefleksjon over hva som falt innenfor og hva som falt utenfor loven (jf. NLB: « Copyright – i engelsktalende Lande en almindelig Betegnelse for Kunstner- og Forfatterret. Bruges i andre Lande hyppig i Betydningen af Forlagsret»). Innenfor området kalt åndsrett ble det vanlig å skille mellom forfatter- og kunstnerrett, patentrett og design (Sherman 1997, 239, 245).
Lenger ut på 1800-tallet endret igjen problemstillingene seg. For generasjonen etter Wordsworth, med Charles Dickens som fremste representant, var spørsmålet om lengden på beskyttelsestiden mindre interessant. Dickens oppnådde tidlig kommersiell suksess på det britiske markedet, og hans interesser der var beskyttet allerede med 1814-forordningen. Hans problem var i første rekke utgivelsene av hans bøker i USA, som han ikke fikk noe for. Fra slutten av 1700-tallet fikk en rekke land forordninger om forfatterrett, men de beskyttet bare de respektive lands egne forfattere (Feather 1994, 149–51). Ulike europeiske land inngikk derfor etter hvert en serie bilaterale avtaler som garanterte det fremmede lands forfattere den samme beskyttelse som statens egne. I 1886 ble det endelig oppnådd en internasjonal konvensjon, Bernkonvensjonen, som gav gjensidig beskyttelse av forfatterrett i alle avtaleland, men som det tok lang tid før Danmark og Norge sluttet seg til (jf. nedenfor, Diktergasjer, forfatterrett og Bernkonvensjonen og Skandinavia og Bernkonvensjonen ).
I Frankrike ble forfatterrett anerkjent som en eiendomsrett i 1793 (NLB). På samme tid, i 1794, vedtok Preussen forordninger som skulle regulere forlagsrett og kontrakter. Forordningen gav bokhandleren rett til å utgi en bok bare dersom han hadde inngått skriftlig kontrakt med forfatteren (Woodmansee 1994, 52–53). Det første gjennombrudd for moderne forfatterrett kom med den prøyssiske lov av 11. juni 1837, som for første gang vektla å beskytte forfatterens individuelle eiendomsrett, ikke lenger primært forlagseiendom og bokhandlerbransjen. Loven dekket flere områder og gav lengre beskyttelsestid enn den engelske: Den eksisterende tiårige beskyttelsestid etter forfatterens død ble utvidet til 30 år, og loven skulle dekke også dramatiske og musikalske verker samt bildende kunst. I 1845 ble loven gjort gjeldende for føderasjonen av tyske stater. I 1856 ble beskyttelsestiden samordnet mellom de enkelte statene og tilbakedatert til 9. november 1837; det var utgangspunktet for det såkalte klassikeråret 1867 (jf. ovenfor, under Bokproduksjon og distribusjon ). Etter en rekke fremstøt fra bokhandlerbransjen og statlige kommisjoner ble en egentlig lov om opphavsrett innført av Det nordtyske forbundet med «Lov om opphavsrett til skriftlige verker, bilder, musikalske komposisjoner og dramatiske verker» av 11. juni 1870 – den ble fra 16. april 1871 uforandret gjort til rikslov (Wittmann 1982, 181–82; til norsk ved HIS).
I Danmark-Norge kom det en Forordning om Bøgers Eftertrykning i 1741. Her het det:
Ingen maa oplægge, eftertrykke eller eftertrykt indføre eller falholde nogen Bog eller Skrift, som en Anden herinde justo titulo sig haver forhvervet, saasom enten ved frivillig Gave, Donation eller ved at lade tilhandle sig samme eller ved at lade først oversætte eller saaledes forbedre, at derved nogen kjendelig Bekostning er gjort. Men et saadant Skrift, som Nogen engang saaledes eller paa nogen anden lovlig Maade er blevet Eier af, skal bestandig tilhøre den som sit Eget, hvilket Ingen maa tilegne sig eller ved Eftertrykning benytte sig af, under alle Exemplarers Konfiskation og anden vilkaarlig Mulkt, medmindre det haves med Autors eller første Forlæggers gode Minde og fuldkomne Tilstaaelse. Dog undtages herfra de forordnede Kirke-Salmebøger, Luthers Katechismus, Abcbøger samt andre forhen trykte Bøger, som enten de rette Eiere ere døde fra og hvorpaa deres Arvinger intet specielt Privilegium have, eller og som Autor eller første Forlægger, om han end var i Live, dog lod henligge og ikke inden en vis Tid, saasom i det Høieste inden et helt, halvt eller fjerdedels Aars Forløb, ligesom Skriften var stort eller kostbart til, efterat samme var aldeles bortsolgt, begyndte igjen at oplægge det; thi i saa Fald maa en Anden frit oplægge samme Skrift, efterdi det er at formode, at den retmæssige Eier ved længere Forhaling sin Ret dertil har overgivet (sitert etter Bachke 1875, 49–50).
Forordningen slår altså fast at bare den som har eiendomsretten til et skriftstykke, har rett til å trykke det opp. Men hvem som har eiendomsretten, forfatteren eller for eksempel den første forleggeren, sier forordningen lite om. Videre legger den vekt på om en bok er tilgjengelig eller ikke, hvilket berodde på bokhandlerne inntil bibliotekene ble alminnelige. Dersom en bok hadde vært ute av handelen en tid, et helt, halvt eller fjerdedels år, alt etter størrelse og pris, var den fri, og da kunne hvem som helst trykke den opp igjen (jf. Tveterås 1950–96, b. 3, 345). Denne forordningen var fremdeles gjeldende i Norge da striden mellom Ibsen og boktrykker H.J. Jensen startet i 1871 (jf. nedenfor, Saken mot boktrykker H.J. Jensen ).
Danmark fikk en lov om litterær eiendomsrett i 1857 som gav en beskyttelsestid på 30, senere 50 år etter forfatterens død. Loven ble vedtatt etter at saken var tatt opp på det første skandinaviske bokhandlermøtet i København i 1856. I Norge ble ikke spørsmålet oppfattet som aktuelt på den tid. Danmark hadde en stor litteratur, det hadde ikke Norge, og ingen kunne forutse at den norsk-danske litteraturen om få år skulle bli den ledende i Norden (Tveterås 1950–96, b. 3, 416). I Sverige var forfatterrett blitt sidestilt med annen eiendomsrett i trykkefrihetsforordningene av 1810–12; den hadde derfor i utgangspunktet ingen tidsbegrensning. I 1841 ble forordningene modifisert og en beskyttelsestid på 20 år etter forfatterens død innført. I 1870-årene ble spørsmålet om litterær opphavsrett skilt helt ut fra trykkefrihetsforordningene (Rinman 1951, 310). I Norge arbeidet Ole Andreas Bachke, en av Ibsens venner fra hollenderkretsen, med spørsmålet om litterær eiendomsrett gjennom hele 1870-tallet, og hans arbeid danner grunnlag for den norske Lov om Beskyttelse af den saakaldte Skrifteiendomsret av 8. juni 1876. Lovens § 1 slo fast: «Den udelukkende Ret til i det Hele eller delvis at lade trykke eller paa anden Maade ad mekanisk Vei at mangfoldiggjøre et Skrift tilhører dets Forfatter.» Beskyttelsestiden ble satt til forfatterens levetid pluss 50 år etter hans død, og beskyttelsen omfattet også komposisjoner og dessuten oversettelser fra andre språk enn svensk og dansk. Stortingsbehandlingen viser at dette nå var blitt et spesialisert teknisk-juridisk område som politikerne hadde problemer med å være på høyde med. Det ble i seg selv brukt som et argument for loven at den var en «Afspeiling af det europæiske System», særlig fulgte man den danske og tyske lovgivning, ble det sagt, og «Naar man staar paa en saa sikker Grund som denne, tror jeg man bør tilsidesætte alle Betænkeligheder, der maatte opstaa derved, at man maa sige sig selv, at den og den enkelte Bestemmelse forekommer vanskelig at forstaa». Det ble likevel klaget over at det fra den litterære verden, som loven burde interessere, ikke hadde kommet et ord, «saa man skal ikke af den offentlige Diskussion have faaet klarnet Begreberne» (Stortingstidende : forhandlinger i Odelstinget 1876, 662).
Sverige fikk en tilsvarende lov samme år. Den hadde etter mønster av den norske en paragraf om at forfatterretten til et skrift gjaldt både det språket skriftet var forfattet på, så vel som «dets Mundarter», og at i «denne Henseende skal Norsk, Svensk og Dansk betragtes som tilhørende samme Sprog» (§ 15 i Den norske lov). Den danske lov gav bare en viss frist for forfatteren til selv å besørge oversettelser; deretter ble skriftet fritt. Det var punktet om å betrakte svensk, norsk og dansk som «munnarter» av samme språk som førte til størst debatt i det norske Stortinget, og det møtte i første omgang også motforestillinger i Sverige. I Sverige ble det til slutt vedtatt enstemmig, men både den norske og den svenske debatten viser at på dette tidspunktet var det langt fra selvsagt at retten til et skrift også omfattet retten til oversettelser av dette skriftet (Rinman 1951, 311–15). Dette skulle også bli tydelig da debatten om internasjonale avtaler kom opp det følgende tiåret.
Siden både den norske og den svenske loven dermed beskyttet forfattere mot uautoriserte oversettelser mellom de to språk, lå veien åpen for full gjensidighet, og Norge og Sverige inngikk en bilateral avtale allerede 16. november 1877 (gyldig fra 1. januar 1878). Denne var trolig medvirkende til at Ibsen ble lest på originalspråket i Sverige. I hans levetid utkom bare Brand (1870) og Kämparne på Helgeland (1876) som svenskspråklige bokutgivelser i Sverige (jf. Pettersen 1922, 8, 29). Oversettelsene ble i all hovedsak gjort bare for teatrene. Sverige-Norge inngikk deretter en bilateral avtale med Danmark 5. desember 1879, som ble gyldig fra 1. januar 1880 (Svedjedal 1993, b. 1, 46).